Fylkesrådslederens tale til sommertinget 2010 i Nærøy

Med forbehold om endring ved fremføringen

Fylkesordfører

Ærede fylkesting

Sommerting i Nærøy.

Sommerting er ikke som andre ting. Det å reise ut og besøke en kommune, i ei årstid fylt med optimisme gjør noe med oss.

Det skader ikke samfunnsutviklingen i Nord-Trøndelag at fylkestinget fatter beslutninger en gang for året under en lett oppdrevet fremtidstro.

Fredning av Sjøormen i Snåsa på sommertinget 1991 for senere å døpe den til Kudulla på sommertinget 2007, er av de mer flyktige beslutninger. Det ligger en optimisme og fremtidstro i at tinget valgte hunnkjønnsnavnet Kudulla - Kuduln kunne blitt valgt i en så usikker sak.

Vi er i Streik

Fylkeskommunen er i streik når vi er samlet til fylkesting denne gang. En lovlig streik knyttet til hovedoppgjøret. Fylkeskommunene har god tradisjon for å respektere spillereglene fult ut og vi kommuniserer saklig med motparten om de avklaringer som er nødvendig i forbindelse med streiken. Mest beklagelig er det når tredjepart rammes og hos oss er det særlig elevene som er i innspurten med eksamener.

Nærøy, stor både på landbruk og fisk.

Vi befinner oss nå i en del av Nord-Trøndelag der optimisme og fremtidstro i det jamne preger befolkningen. Kystbefolkning generelt er raskere til å ”kaste om” sammenlignet med innland. Folket preges her, som andre steder, av været.

Ser en bakover i historia, har det vært kystbefolkningen som i rikest monn har skaffet dette landet store eksportinntekter. Fisken, i noe foredlet- og i konservert form, ga store eksportinntekter da som nå. Det blir sagt at de stadige restaureringene av Nidarosdomen er betalt med tørrfisk. - Må ta med at skogen var et godt supplement, men kom tungt inn først etter industrialiseringen.

Klippfiskeksporten i større omfang går helt tilbake til 1640 årene

Verdiskaping i fiskeriene

Fiskeeksporten er større enn noen gang takket være oppdrett. Hele 43 milliarder (2008-tall) utgjør nå norsk fiskeeksport og den er stigende.

Det er opplagt at vi må lykkes med å forene interessene mellom oppdrett og villfisk. Verdens muligheter for å drive oppdrett og sikre verden nok fisk på bordet, er uten tvil en viktig faktor for å kunne nettopp verne om og sikre villfisken mot overfiske.

Grong kommune og Kunnskapssenteret for Laks og Vannmiljø , sammen med fylkeskommunen inviterer til dugnad kalt: ”En bærekraftig framtid både for villaksen og oppdrettslaksen, hvordan er det mulig” og fiskeriminister Lisbeth Berg Hansen kommer på dugnad. Dette skjer i tilknytning til oppsetting av forestillingen Namsens Auge – som viser at laksen har skapt strid også tidligere.

Jeg har store forventninger til at vi skal lykkes. Ser nå at det kommer kloke signaler fra begge hold om at vi skal kunne løse utfordringene i framtida i lag. Nord-Trøndelag vil, mer enn andre være avhengig av at vi lykkes. Fylkesrådet vil ta en aktiv rolle i forsøket på å forene kreftene.

Strategi for matsikkerhet

Askefast, er en ny tilstand vi nå kan falle i. Det har fått oss til å tenke annerledes i en del sammenhenger. Usikker på om vi har tatt det tilstrekkelig inn over oss, at et skikkelig vulkanutbrudd kan bringe oss i en meget dramatisk situasjon. Historia vet å fortelle oss at først på 1800-tallet, da Tambora-utbruddet i Indonesia i 1815 og Katla i 1818, herjet i flere år, sank sommertemperaturen i våre områder med 2-3 grader, og vi fikk en lengre periode med uår for landbruket i hele Norden og ellers i områder med marginale forhold for korndyrking. At Ejafjallajøkull har roet seg bør ikke føre til at vi roer oss.

Jeg ser at Landbruksministeren nå tar til orde for at vi igjen bør etablere oss med statlige kornlagre. Statens Kornlager ble lagt ned for snart 10 år siden.

De svære kornsiloene i Oslo er forlengst omgjort til boliger. Å ha beredskapslager på korn burde være ganske så opplagt. Men når man vasser i overflod og har mye penger på bok, er ikke tanken nærværende til tross for at kornimporten øker år for år og dermed sårbarheten.

Våre nordiske naboer, og de fleste EU-land har fortsatt store statlige kornlagre, og understreker viktigheten av beredskap, til tross for langt større selvforsyningsgrad.

En som skal kunne sammenhengene på området; Ole Gjølme, professor i økonomi og ressursforvaltning ved Universitetet for miljø- og biovitenskap (UMB) kom med denne kommentaren.

”Jeg ser ikke noen påtrengende behov for at Norge skal etablere store kornlagre. Får vi en krise, vil nok Norge være det siste landet som ikke er i stand til å importere korn”

Jeg nevner dette fordi det er symptomatisk for vårt alminnelige tenkesett – ”alt kan skaffes for penger.”

Det som bekymrer meg like mye er at dette overskygger og tåkelegger den viktige sammenhengen mellom råvareproduksjon og særlig matvareproduksjon i vårt trygge velferdssamfunn og ikke minst verdiskapingsgrunnlaget.

Ett annet eksempel sier også ganske mye om samme forhold: Når transportarbeiderne streiker er det bekymringen for at det ikke etterfylles i vinmonopolets hyller, som opptar NRK både første og andre dag i streiken. Og nå sist på torsdag etter to uker med transportstreik var det fortsatt etterfylling i hyllene på polet som bekymret.

Det er utslag i samme gate når informasjonssjef, Ole Irgens i DnB NOR på bloggen bruker uttrykket ”Jævla bønder” senere moderert til ”Dyre bønder” Det hjelper lite om markedsdirektøren i DnB NOR prøver å rette opp avslørte holdninger med sin blogg med ”DnB NOR er glad i bønder”

En milliard av jordens befolkning svelt, og hadde all verdens befolkning hatt penger til å kjøpe seg nok mat, ville vi hatt en matvarekrise i dag - og det angår oss i det minste moralsk, selv om vi har mye penger.

Først og fremst er dette et varsel om å holde all produktiv jord i hevd og ikke om det er lønnsomt og hensiktsmessig målt opp mot internasjonal frihandel på mat.

At matvareproduksjon ikke blir verdsatt, burde bekymre folk flest, og særlig i byene. Tilgang på nok mat, og sikker mat, må bringes langt sterkere på dagsorden.

Landbruksministerens arbeid med ny landbruksmelding bør inneholde klare mål om økt- matvaresikkerhet og forsyningsgrad slik fylkestinget påpekte. Fylkeskommunene Rogaland og Nord-Trøndelag er spesielt bedt av KS om å bidra med underlag for KS sine innspill mot meldingen. Og Nord-Trøndelag er i tillegg bedt om å bidra på skogbruk. Vi har nå foret dem med det materiellet som fylkestinget har arbeidet med både på jord og skog.

Det varsles nå om at kjente forekomster på fosfor til kunstgjødselproduksjon er i ferd med å gå tom, det kan ramme verdens kornproduksjon kraftig. Prisene på fosfor er nær tidoblet de siste årene, fra 40 dollar tonnet til 350 dollar i dag. Ballansen mellom husdyrhold og dyrking av korn kan igjen bli viktig.

Forskning på mer økologisk dyrking kan bli nødvendig av flere grunner enn miljøet og biologisk mangfold. Nord-Trøndelag er allerede et ledende fylke på økologisk dyrking. Jeg vil føye til at Norge langt på vei i det alminnelige driver økologisk. Og omfanget kunne vært sterkt økende om det hadde vært mulig og utnyttet beiteressursene i utmarka langt bedre.

Som landets tredje største fylke på melkeproduksjon og stor på husdyr i det hele tatt, kan vi spille en viktig rolle i utviklingen av bærekratig landbruk og styrking av selvforsyningsgraden. Og ikke minst sikre lønnsomheten for de som er i næringa.

Dette er selvsagt strategisk viktig problemstillinger i et fylke med innpå 18 prosent av sysselsettingen knyttet til landbruksnæringene.

Det er helt naturlig å gjøre samme betraktninger rundt fiskeri og havbruk, som er en av de store eksportnæringene våre.

Hvor skapes de egentlige verdiene.

Kunnskap om sammenhenger og fornuften i å gjøre primærnæringene mer lønnsomme, må sterkere på dagsorden.

Urbane strøks oppfatning synes å være at distriktene er en utgift på statsbudsjettet og at den viktigste grunn til å holde liv i bygdene er at kulturlandskapet er viktig for reiselivet og at folk flest liker ”friserte” bygder og uberørt strandlinje.

Tiden er overmoden til å foreta en alternativ økonomisk analyse- og en riktig henføring av verdiskapinga i distriktene og for distriktsfylker som Nord-Trøndelag.

Distriktene som alltid kommer på bunn når en måler på inntektsnivå og skatt per innbygger må svares opp med en analyse om hva distriktene faktisk skaper av verdier for hvert årsverk.

Kassaapparatene som står i byene høster stor gevinst av lave inntekter i distriktene. På samme måten som Hagen og Reitan, og dess like, tjener gode penger på lave lønnskostnader i varehandelen - ei lav lønn registreres i Steinkjer. - ett feitt utbytte registreres i Trondheim eller Oslo.

Noen eksempler:

I følge SSB sine eksporttall, utenom olje og gass og tjenester, er den samlede norske eksport av tradisjonelle varer på ca. 340 mrd. Det gir i snitt per innbygger kr. 70.800

Nord-Trøndelag er ført opp med 3,5 mrd. som gir et snitt på 27.000

Så noen eksempler på faktiske tall. Fiskeeksporten fra fire kommuner på Namdalskysten er ca 2 mrd. Delt på innbyggertallet på ca. 10.000 gir dette 200.000 kr. pr inb.

Leka kommer ekstremt høyt. 350 mill. i fiskeeksport på 570 inb. blir 614.000 pr inb. – slå den!

SSB opererer med, som sagt, ca. 3,5 mrd for Nord-Trøndelag i samlet vareeksport. Vi vet at skognæringa og fiskeeksporten alene, er til sammen er over 4 mrd.

Dette indikerer at tallet er mye høyere. Hvem er det som stikker av med resten av eksporttallene for Nord-Trøndelag.

Dette er bare et eksempel på hvor omtrentlig henføring av verdiskapingen kan være. SSB følger sikkert opptrukne regler.

BNP blir brukt når samlet verdiskaping skal måles. Oslo bidrar til BNP på ca 690.000 kr per innb. (2007-tall) i følge SSB. 20 prosent over landsgjennomsnittet. Nord-Trøndelag er ført opp med 240.000 kr per innb. 33 prosent under snitt. Dette er langt på vei en avspeiling av lønnsforskjellene og skatteinngangen.

Jeg nekter å godta at dette er et godt uttrykk for reell verdiskaping. Snarere tvert om. Dess billigere vi arbeider i primærnæringene og industrien, dess større er inntektene ved kassaapparatene i de store byene. Men er det en riktig henføring av verdiskapingen? Min påstand er at by og land har hver sin rolle og funksjon i den samlede verdiskapingen i Norge. At de som arbeider i byene, i snitt tar seg mye bedre betalt, er nå så sin sak, men jeg godtar ikke lenger uten videre at de samfunnsverdier som skapes av et dagsverk i distriktene er mindre verdt enn i byene. Slik fremstår det i dag og det vil jeg til livs.

Ottar Brox gjør seg noen refleksjoner over samme tema i en artikkel i Klassekampen.

Sitat: Halver tallet på de låglønnsgruppene som holder private og offentlige kontorer i Oslo reine. Ta fantasien til hjelp og tenk deg hvordan miljøet ville se ut etter ett år. Så kan vi tenke oss at vi halverer antallet på dem som ut fra inntektstall bidrar sterkest til verdiskapinga, for eksempel aksjemeglerne. Hva ville skje? Ingen ting av betydning.

Han reflekterer videre: Om de fleste av oss produserer mat, hus eller kompetente fagfolk blir det et større produkt som vi kan dele. Men om vi må bruke mye skolert arbeidskraft, som meglere og pr-folk i fordelingsprosessen, så øker ikke denne innsatsen det samlede produkt som vi alle må leve av. Og om fordelerne dessuten tjener bedre enn produsenten, kan vi risikere at ressursbruken i samfunnet styres bort fra produktiv virksomhet, altså reell verdiskaping. Sitat slutt.

Nytt inntektssystem for fylkene

Når KRD nå er i gang med nytt inntektssystem for fylkeskommunene blir det viktig å dokumentere distriktenes avgjørende betydning for verdiskapingskjeden inn til kassaapparatene i byene. Verdien og betydningen av god veistandard og effektive transportløsninger i distriktene blir sentralt i inntektssystemet. Folketall og trafikktetthet er på ingen måte dekkende for et riktig underlag for kostnadsnøklene. Vekting på skatteandelen må reduseres og utgiftsutjevningen økes slik som for primærkommunene.

Verdiskaping i distriktene

Fylkesrådet er seg veldig bevist den verdiskaping som foregår i distriktene i Nord-Trøndelag.

Fylkesrådet har ikke minst oppmerksomheten rettet mot Ytre Namdal. Ser en på overføringene via RUP i 2009, økte Ytre Namdal mest. Nå har det klar sammenheng med noen store satsinger, men og generelt. Og slik vil det også bli i 2010. Satsinga i Nærøysundet har krevd utholdenhet og stort engasjement også fra fylkeskommunen.

Jeg er fortsatt overbevist om at det er rett satsing å utnytte den beliggenhet området har mot skipsleia. Vi i fylkesrådet vil fortsatt strekke oss for å bidra til videre utvikling.

Så har vi fått mye kritikk for ny hurtigbåtavtale. Uansett hva en måtte mene om den saken, så er hurtigbåttilbudet en betydelig prioritering av midler mot et begrenset transporttilbud. Ca 45 personer reiser daglig med båten på en kortere eller lengre strekning. Hurtigbåtavtalen koster ca. 20 millioner. I tillegg har vi nå foreslått overfor fylkestinget å bevilge betydelige tilskudd (8 millioner kroner) til oppgradering av kaianleggene .

Nå er det et heldig sammentreff for eierne av kaiene at fylkeskommunen har inngått ny avtale om hurtigbåt og samtidig stilt krav om universell utforming, all den tid eierne av kaiene forlengst hadde mottatt krav om omfattende opprusting av hurtigbåtkaiene - og kravet om universell utforming følger av ny lov, uavhengig av ny avtale.

Indre Namdal

Indre Namdals tydelige satsing på at framtidige valg skal være kunnskapsbasert er riktig strategi. En egen bedriftsundersøkelse i Indre Namdal har vist at det er svake koplinger mellom regions næringsliv og FoU-system. Region ønsker derfor å satse langsiktig på økt samhandling med FoU-miljøene i Steinkjer og Trondheim.

Fylkesrådet ønsker å følge opp denne 10-årige satsingen på kunnskapsbasert regional utvikling i region gjennom prosjektet ”Kunnskap og innovasjon i Indre Namdal” I første fase er det sterkt fokus på å styrke koplingen mellom bedrifter og FoU-aktører. Prosjektet passer godt inn i de prosesser som går med å gjøre offentlige verktøy som Innovasjon Norge, VRI prosjektet og Regionalt Forskningsfond virkningsfulle.

Plant tre no

Det er nå storstilt satsing på vern av skog Internasjonalt og fokus på regnskogenes betydning for klima og skogens bindingspotensial av karbon. Dette er og et langt skritt i retning av full anerkjennelse for betydningen av å reise skog på avskoga arealer og å effektivisere produksjon på tilfeldig gjengrodde arealer.

I Nord-Trøndelag har vi nå plantet landets første klimaskog. Den ble i Namsos og Namdalen.

Det ble samtidig en viktig markering av samarbeidet med Ola Dæhlen i Oppland skogselskap som vi samarbeider med om skogprosjektet i Etiopia.

I 2009 ble det utskrevet 150.000 kroner i klimakvoter fra flyreisene i NTFK.

100.000 kroner av dette går til Etiopia-prosjektet i Amhara-regionen i nordvest-Etiopia. Et område som for 60 år siden var 40 prosent skogdekt. I dag er det 3 – 4 prosent skog. Det er store problemer med erosjon og ørkenspredning. Tanasjøen, hvor den blå Nilen starter, var 14 meter dyp for noen år siden.

Nå har erosjon og utvasking av jord ført til at sjøen bare er 9 meter dyp. Dette kan ikke fortsette. Derfor er det helt avgjørende med skogplanting. Så det handler om mer enn karbonbinding.

Oppland skogselskap har avtale med Orda, en halvoffentlig organisasjon som arbeider med utvikling av Amhara-regionen. De er lokal samarbeidspartner og gjennomfører prosjektet i samarbeid med lokale bønder. Det er lokale stammer og landsbyer som forpakter jorda i området og som får skogplantene og tar ansvar for at skogen vokser og skjermes mot skader.

Det er nå inngått en ny treårsavtale med Norad der Norad dekker 90 prosent. Vår 100.000 blir til en million. Grovt sett gir dette 1 million planter. Skogen vokser raskt i det området. Den er hogstmoden om 10 år. Da har denne skogen en lokal verdi på 10 millioner kroner.

Dette er inntekt som går til bondebefolkningen i et land der daglønna for en landarbeider er 8 kroner.

Det har stor lokal sysselsettingseffekt. Vår andel utløser 500 årsverk i Amhara-regionen.

Karbonbindingen er også stor. Hvis prosjektet blir godkjent som et klimakvoteprosjekt, og det skal det være store sjanser for, er verdien av «vår del» av skogen ytterligere 20 mill. kroner årlig. Den årlige karbonbinding på 1 million skogplaner kan omregnes til 100.000 tonn CO2-ekvivalenter.

Her er det store utviklingsmuligheter. 35 vassdrag renner inn i Tanasjøen. Hvis norske fylker og kommuner hadde gjort det samme som oss, da kunne vi tatt for oss hver våre vassdrag. Hvis vi hadde fått det godkjent som små Norad-finansierte prosjekter, kunne vi ha reddet innsjøen i forhold til erosjon. Vi kunne bidratt med stor lokal verdiskaping og bidratt til en omfattende karbonbinding.

Jeg har nå til hensikt å utfordre andre fylker til å delta og kommuner for den saks skyld. Det ideelle er om andre også velger klimakvoter fra flyreiser til finansieringen.

Klimaskoger i Norge

Hovedhensikten med pilot på klimaskog her i Norge er å få opp kunnskap og analyse på hva skogreising i Norge kan bety for klima. ”Klimakur 2020” tar til orde for å utrede nærmere virkningen av skogplanting som et svar på Kystskogmeldingas forslag om treslagsskifte på 5 millioner dekar gjengroingsareal.

Målt opp mot prisen på klimakvoter, er det store verdier som skapes i økt skogproduksjon.

Et enkelt regnestykke, med god margin, viser at en klimaskog med Norsk gran i en vekstperiode på 80 år lagrer CO2 til en verdi av 300 kroner per da. per år. Med Sitkagran vil verdien være det dobbelte, 600 kroner. ”Klimakur 2020” beskriver dette som den billigste måten å fange og lagre CO2 på.

På samme måten vil det også være mulig å måle økt CO2-binding i jord i forbindelse med økt bruk av naturgjødsel og andre tiltak på en jordbrukseiendom, og få betalt for innsatsen ved salg av klimakvoter.

Avskoging og forvitring av jordsmonn er tidenes største menneskeskapte CO2-utslipp.

Å gjenskape ballansen med naturens egne metoder må være den foretrukne måten å binde CO2 på.

Høyhastighetstog

Stortinget har etablert seg med et fornya engasjement i høyhastighetstog-debatten.

Dette skyldes Norsk Banes alternative utredning om høyhastighetstog i Norge, som kom på ”banen”.

Hadde ikke vi i Nord-Trøndelag, sammen med noen andre kommuner og fylkeskommuner på strekningen Oslo - Steinkjer tatt initiativet til å få opp en utredning også for Oslo, Trondheim, Steinkjer, hadde vi nå vært koblet av debatten om høghastighetstog - og Stavanger og Bergen vært alene sammen med sentrale Østlandet om all oppmerksomhet.

Nå viser det seg at strekningen Oslo - Trondheim kommer bedre ut økonomisk enn Oslo - Bergen. Begge banene kommer ut på plussida med en samlet investering på 250 mrd. kroner og nedskriving på 30 år. Avkastningen er kalkulert til henholdsvis 3,9 prosent og 2,4 prosent. Avkastningen på oljefondet i snitt de siste ti år 2,8 prosent.

I utgangspunktet er det ganske uvirkelig at dette tynt befolket landet kan skape grunnlag for lønnsom høyhastighetsbane. Årsaken ligger i at vi reiser som om vi var 43 millioner mennesker, målt opp mot reiseaktiviteten til en gjennomsnittlig tysker.

Utredningene så langt viser også at strekningen Trondheim – Steinkjer kan bli tilsvarende lønnsom, men her gjenstår en del utredning og det mangler 250 000 kroner for å fullføre planarbeidet.

Denne debatten handler egentlig om å få vårt langstrakte land til å henge sammen og legge til rette for grunnleggende forutsetninger for å sikre bærekraftig verdiskapingen i et miljø- og klima perspektiv.

Da er det viktig å trekke planleggingen helt til Steinkjer som en start på en helhetlig plan for høyhastighetstog helt til Tromsø.

Stortinget har sagt at målet nå ikke er bare å utrede, men også bygge. Det gjør at vi nå må pare beina i Trøndelag før ”toget går” i dobbelt forstand. Fylkesrådet vil ta fornyet initiativ til det. Og målet må være å tale med en´ tunge i Trøndelag når samferdselskomiteen kommer på besøk til høsten.

For Nord-Trøndelag er det svært interessant om Nord-Norge skulle bli en del av Stortingets høyhastighetsbane ambisjoner. Det ville være litt av et løft for Namdalen. Derfor bør vi nå løfte dette inn i Landsdelsutvalget.

Kraftkrisa

Kraftsituasjon henger fortsatt like ”klam” over utviklingsmulighetene i Midt-Norge.

Noen lyspunkt er det innen sektoren. Endelig har ENOVA tildelt Ytre Vikna tilskudd. Selv om det er en redusert utbygging, kan det bety en vending i troen på vindkraft igjen.

Forsterkningene på linja, Nea - Jerpstrømmen blir god å ha til vinteren

I går kom det en gladnyhet. Sarepta fikk konsesjon på Sørmarkfjellet og Roan til sammen en produksjon på 1,2 TWh – strøm til 60.000 husstander.

Det må nå settes fortgang i å bygge kraftlinja på Fosen og ned til Møre. Da kan vi utløse inntil 3 TWh vindkraft som er konsesjonsbehandlet, eller under behandling.

Nye Skogn

Bioenergistudiene på Skogn er i ferd med å bringe Skogn inn i det som kan bli den store satsingen på bioenergiproduksjon i Norge, både på varme, elektrisitet og biodiesel.

Prosjektet er nå til vurdering opp mot retningslinjer som skal fastsettes for de pengene som stortinget satte av til biodieselutredning.

Det er noen opplagte grep som nå burde tas før vinteren.

Det ene er å gi de mobile gasskraftverkene konsesjon for å forsyne ”Ormen Lange” og Metanolfabrikken på Tjeldbergodden kontinuerlig gjennom vinterhalvåret. Det er i så fall ikke annerledes enn om disse to prosessanleggene hadde stått til sjøs – og det kunne dem like snart gjort.

Dette er tiltak som kan bringe oss nærmere ens prisområde.

Etter det ville vi ha hatt en tilnærmet normal situasjon i Midt-Norge, og således vri oss ut av den fortvilte situasjon opp mot tidsaspektet i overføringslinja, Ørskog – Fardal.

Vindklyngen på Verdal

Jeg må nevne General Electric (GE) sitt inntog på Verdal og i forskningsparken på Hundhammeren. Det var et meget viktig steg i utviklingen av vindklyngen på Verdal.

Den egentlige årsaken til at dette kunne skje i Norge, er ikke kommet frem i medieomtalen og oppmerksomheten denne saken har fått.

GE, med verdens største ambisjoner for offshore vind, ville ikke blitt nevnt med et komma i norsk industrisatsing om ikke NTE hadde hatt utviklet ScanWind på Verdal og GE fant det for godt å kjøpe denne. Det var faktisk et lite lån på noen hundretusen fra vårt eget næringsfond som startet det hele. Men det er NTE sin milliardinvestering i vindindustri som har bragt GE til Norge, samt Aker Verdal som en av de fremste i verden på offshoreteknologi.

Når vi hadde Bedriftsforsamlingen i NTE nedskrev vi restregningen på ScanWind. Det er den egentlige regninga for der vi nå er - og jeg vil påstå at det er verd kvar ei krone. Og skulle vi lykkes med å komme videre, er det en verdi mange ganger prisen.

Utfordringen nå er å følge aktivt opp om det reiregget som er lagt. Finanskrisa er på ingen måte over for eksportindustrien. Snarere tvert om, men som jeg har sakt før, det gjelder å bite seg fast å sikre sysselsettingsandelen i industrien

Olje og Gass

Utblåsningene i Mexicogulfen vil for ettertiden måtte bety langt sterkere fokus på å utvikle beredskap i form av utrustninger som raskt kan bringes på plass. Ingen ting er så galt at det ikke er godt for noe. Nå vil det måtte utvikles innretninger og teknologi som gjør det mulig å stoppe en fullstendig utblåsning. Slike innretninger må heretter ligge i beredskap og således bety at olje og gassutvinningen blir tryggere enn den har vært hittil.

Største trusselen langs norskekysten vil fortsatt være skipsfarten og et oljeberedskapslager på Namdalskysten må nå tydeligere på dagsorden.

Det som nå har skjedd må ikke føre til at vi trekker oss fra en offensiv satsing på oljeindustrien. Arbeidet med å gjøre Lauvøya til et ilandføringsalternativ for gass må gå videre med uforminsket kraft.

Dette alternativet er nå innarbeidet i Norskehavsrådets arbeidsmandat, og Lauvøya er med som utredningsalternativ når fylkeskommunene i Norskehavsrådet uttaler seg til framtidige utbyggingsløsninger. Lauvøya som reelt alternativ blir gjennom dette ytterligere forsterket.

Dette og andre tema kommer på dagsorden den 18. juni da Norskehavsrådet møter olje og energidepartementet.

Bosettingsmålet

Den viktigste grunn til at det bor folk over alt i dette land er verdiskapingen på naturressursene og dens avgjørende betydning for landets fremtid. Vi er allerede i dag nede på en kritisk masse i mange lokalsamfunn og kommuner.

Bolyst og blilyst blir avgjørende. Skal en lykkes, handler det om at storsamfunnet gir tilbake levelige kår. Skole og utdanning er helt avgjørende. Likedan samferdsel og kommunikasjoner. Kultur og fritidsaktiviteter kommer også langt opp på skalaen.

Sykehusdebatten har vist at sykehustilbudet hevder seg langt opp på bolystskalaen. Derfor er det en stor svakhet ved den sykehusdebatten vi har at den ikke har bosettingsmålet som en viktig premiss. Sektorvise kvalitetsmål, økonomi og effektivitet, vet vi drar alt til de store byene. Jeg tør hevde at dette er en økonomisk fadese vi ikke kunne ha tillatt oss uten oljepengene.

Jamfør sosiologiprofessoren Ottar Brox.

Når jeg nå har tatt kraftig til orde for å dokumentere den egentlige verdiskapingen i et distriktsfylke som Nord-Trøndelag, betyr det ikke at vi skal lene oss bakpå og redusere på ambisjonene og hevde at andre har ballen.

Tvert i mot – jeg tror at det å få verdsatt riktig den innsats som gjøres, utløser nye og entusiastiske krefter.

Fylkestinget står foran noen viktige debatter og veivalg. Det verktøy som oppvekstkommisjon måtte komme opp med, kan endre på mange tilvente roller i Nord-trøndersk forvaltning. Fylkesrådets ressursgjennomgang tydeliggjør hvordan fylkestinget kan ta grep og gjøre endringer om ønskelig. Og det er opplagt mulig å spare inn kostnader på flere områder, uten at det får særlige konsekvenser for dagens prioriteringer.

Den oppmerksomhet fylkesrådets gjennomgang har fått i media har bidratt til å belyse og sette fokus på de områder vår fylkeskommune avviker fra andre. Det aller meste er beviste prioriteringer, men dermed ikke sakt at det er riktig fremover. Fylkeskommunen med sin regionalpolitiske utviklingsrolle gjør at det ikke vil være særlig relevant å sammenligne den med en primærkommune. Og det er like vanskelig å sammenligne en liten fylkeskommune med en stor befolkningsrik fylkeskommune, som å sammenligne en liten distriktskommune med en bykommune.

Fylkeskommunens rolle må alltid være å stille opp for næringsliv, for kulturengasjementet og frivilligheten og ikke minst kommunene.

Et distriktsfylke har mange kamper å kjempe, der politisk aktivitet er og blir sentral, og tilføring av kunnskap om sammenhengene mellom by og land blir avgjørende.

Kunnskapsbasert veivalg

Uansett handling og veivalg vi måtte ta, må det være kunnskapsbasert satsing.

Det er for mange konflikter som går mellom lokalsamfunn og storsamfunn. Det er for mye nedlatenhet og formynderi fra intellektuelle miljøer.

Oppfatningen i byene, om at vi er en utgift først og fremst, og at vi ikke tar ansvar og skjøtter om naturrikdommene og mangfoldet i naturen, må drives tilbake med kunnskap om sammenhengene.

Derfor blir det så nødvendig med kunnskapsbasert utvikling i Nord-Trøndelag. Derfor må vi legge til rette for at folk med lang utdannelse og forskerkompetanse finner jobber og oppgaver som frister dem til Nord-Trøndelag. Kunnskapen og forskningen blir vår viktigste allianse. Her har vi mye å lære av bysamfunnene.

Dette får være Nord-Trøndelags lærdom av samfunnsutvikleren og dikterhøvdingen Bjørnstjerne Bjørnson i Bjørnson-året. Og av kriseforliket i Stortinget for 75 år siden, der slagordet ”By og Land hand i hand” ble til realpolitikk og en velsignelse for hele folket langt inn i vår tid.