VEDLEGG

 

Fylkestingets samling i juni 2009 - fylkesrådslederens tale

 

 

 

Fylkesordfører

Ærede fylkesting

 

Når vi møtes på Stiklestad til fylkesting er det på landets mest kjente valplass gjennom tidene. Ingen i dette landet har vært ukjent md Stiklestad etter slaget i 1030.

Gjennom stadig nye avsløringer bekreftes det verdalingene har sakt lenge at her var det et betydelig høvdingsete i førhistorisk tid og nå reises Stiklestadir som et synlig bevis på hvordan en hovedgård i Vikingtid ruvet her i terrenget.

Ingen har turt å røre ved Verdals tusenårige grenser. Ikke ved innføringen av kommunelovene i 1837. Ikke ved inndelingen til mindre kommuner etter sogneinndelingen i 1902, slik vi kjenner det fra andre større kommuner. Og ikke en gang den mektige Skei-komiteen fant å endre grensene til Verdal.

Det er en merkverdighet når det gjelder Verdals evne til å skikke sitt bu.

Da Kongen i København  i 1804 delte opp Trondhjems stiftsamt i to og opprettet Nordre Trondhjems amt og bestemte setet for amtsmannen lagt til Verdal, så havnet amtsmannen ganske raskt på Inderøy og senere Steinkjer slik det er i dag. Er forklaringen at selvsetendighetsviljen i Verdalingene ville ha statsmakta på armlengdes avstand.

 

Fylkesordfører, det kjennes trygt å ha fylkesting her.

Saklista for denne fylkestingsamlinga gir et godt bilde av fylkestingets ansvarsområder og illustrerer også viktige arbeidsmåter og samhandlingsbehov.

Fra nasjonalt perspektiv på Digital Læringsarena, via Midtnorsk perspektiv på Regionale forskningsfond og kompetansesenter tannhelse, trøndelagsperspektiv på landbruk, kulturnæringer og til fylkesperspektiv på tunge saker knyttet til økonomi, kvalitet i egen tjenesteproduksjon, strategivalg på veg og saker knyttet til videreutvikling av viktige institusjoner i Nord-Trøndelag.

 

Dette illustrerer på en god måte hvordan det arbeides. Mange av sakene er rett og slett spørsmål fra fylkesrådet på hva mener fylkestinget. Vår oppdragsgiver er nordtrønderen og vårt oppdrag er utviklingen i eget fylke. Hovedfokuset skal selvsagt være eget fylke, og videreutvikling på hjemmebane.

 

Men når det er nødvendig, og hensiktsmessig for å løse oppgavene til beste for nordtrønderne, finner vi samarbeidsløsninger både innenfor det etablerte - og vi går inn i nye samarbeid. Vi vil få mer av det. Med nye oppgaver og økte ambisjoner på Nord-Trøndelags vegne, skal vi ikke låse oss til en bestemt samarbeidsmodell.

Størst bredde og tyngde vil det naturligvis være i samarbeidet i Trøndelag gjennom felles fylkesplan og det som følger av det, men i noen saker vil et bredere geografisk perspektiv tjene oss. Vi etablerer nå, f.eks et tettere samarbeid mellom de fire fylkene i Norskehavsregionen, Trøndelagsfylkene, Nordland og Møre & Romsdal, i spørsmål om ringvirkninger av olje- og gassvirksomheten, og fylkesrådet vil fortsatt legge stor vekt på samarbeidet i Landsdelsutvalget i spørsmål knyttet til regionalpolitikk og rammebetingelser for samfunn og næring. Samarbeidet med Møre & Romsdal ser også ut til å utvikle seg positivt.

 

På disse samarbeidsarenaene er det de felles utfordringene som står i fokus – vi ønsker å gå etter fellesnevnerne som generelt er lite konfliktorientert. Spørsmålet om posisjon og opposisjon bør ikke stå sentralt i disse samarbeidsrelasjonene, partipolitikken gjør vi oss som regel ferdig med på hjemmebane når mandat utformes for samarbeid over fylkesgrensene. På bortebane står vi som regel samlet, og representerer nordtrønderske interesser.

Vi har mye felles med våre naboer – og på mange områder skal vi nå mål sammen med dem.


Og vi har mye felles hjemme i Nord-Trøndelag når vi dukker under de overordnede tradisjonelle skillelinjene i norsk politikk - og der er vi ofte.

I mange viktige spørsmål om utviklingen i Nord-Trøndelag står vi sammen.

 

 I et parlamentarisk system vil frontene fremstå skarpere i gitte situasjoner, og ønsket og forventningene om å markere forskjellene mellom posisjon og opposisjon tydeligere. Men i store saker, som er viktig for utviklingen i fylket, står vi som oftest sammen. Tar en vekk noen unntak, avspeiles ikke de tydelige skillelinjene i rikspolitiske i det politiske landskapet i Nord-Trøndelag. Vi arbeider til beste for Nord-Trøndelag. I alle parti er det nasjonalt, sentrum – periferi dimensjon, som er like tydelig som motsetningene mellom de politiske partiene lokalt. Når Frostaordføreren omtales som kommunist - i den forstand at han er opptatt av kommunenes situasjon - er det et utslag av det samme.

 

Fylkeskommunene er kunnskapsorganisasjoner og sitter på den fremste regionalutviklingskompetansen som skal fylle rommet mellom beslutninger på nasjonalt nivå og det som er lagt til primærkommunene. Det rommet er betydelig og gjøres enda større fra årsskifte. Og gjennom samarbeid over fylkesgrensene kan handlingsrommet gjøres enda større og kraftfullt til gagn for region.

 

Lønnsoppgjøret i offentlig sektor er nå avsluttet – etter lange og litt utradisjonelle omveger.

Hos oss er vi også ferdig med forhandlingene for de grupper som får sin lønn fastsatt i lokale forhandlinger. Med utgangspunkt i det som var forhandlet fram sentralt for andre grupper, kom vi relativt raskt fram til enighet samlet med alle forhandlingssammenslutningene. Vi har et ryddig og godt forhold til våre ”motparter” i disse forhandlingene. Organisasjonene opptrer profesjonelt og samarbeidsklimaet både i partsammensatte utvalg og i konkrete forhandlinger er godt.

Med opprettholdelse av en god pensjonsordning, merkbar reallønnsforbedring og stor grad av jobbsikkerhet for de fleste, har det offentlige styrket sin attraktivitet som arbeidsplass.

 

Tiltak mot finanskrisa

Fylkesordfører, vi har lagt bak oss et turbulent år i verdensøkonomien.

Hvem kunne spådd, under fjorårets sommerting i Meråker, de store omveltningene vi har hatt i verdensøkonomien det siste året.

Hvem kunne ha trudd for et halvt år siden, under desembertinget, at vi skulle fa satt ut i livet omstillingsmidler og tiltakspakker i størrelsesorden 130 milliarder medregnet bankordningen.

Og hvem kunne da, med hånden på hjertet, ha sagt at kjøpekrafta for lønnsmottakere ville gå betydelig opp utover våren 2009 som følge av rekordlav rente.

Det var heller ingen gitt å spå under apriltinget at hovedindeksen på børsen for mai måned skulle stige med 22 prosent, eller med 42 prosent de tre siste måneder. Begge referansene er tidenes største oppgang noen sinne.

 

Dette landet er i en særstilling i verdenssamfunnet - vi har penger - og vi har penger som brukes på en fornuftig og god måte i den situasjon vi er i – noe annet er vanskelig å påstå.

 

Innlandsmarkedet ser ut til å fungere reimelig bra, alt tatt i betraktning.

Økt etterspørsel etter varer og tjenester, som en følge av krisepakkene, gir aktivitet særlig innenfor bygg og anlegg.

Jeg mener ikke å si at faren er over – tvert i mot – vi står overfor betydelige bransjevise problemer selv om ledighetstallene har flatet ut og sågar gått litt ned her i Nord-Trøndelag.

Utfordringen ligger først og fremst hos eksportnæringene og industrien som konkurrerer både hjemme og ute med internasjonale aktører. Det er og slik at bygg og anleggsbransjen merker konkurransen med utenlandske aktører, når vi er omgitt med land der arbeidsledigheten stiger langt sterkere enn her hjemme.

 

Det blir nå viktig å lytte til de analyser som næringslivets organisasjoner fremskaffer og de vurderinger NAV legger frem, når vi nå skal velge ut de gode mottiltak for å unngå samfunnsmessige skjevheter. Utskyving av enkeltgrupper og særlig unge menn på arbeidsmarkedet, er en av truslene.

Den omfattende rollen næringslivet har i opplæringssammenheng, er nå en ekstra utfordring for partene. Styrkingen av rammevilkårene for lærebedriftene var derfor overmåte viktig.

Vi kan faktisk bruke den her situasjon til å styrke oss, dersom vi bruker den ledige kapasiteten som er i næringslivet til å bygge ny kunnskap og utvikle nye miljøvennlige og fremtidsretta produkter. Våre to tyngste industrimiljø Skogn og Aker Verdal sliter tungt, samt verftsindustrien på Kolvereid og Nærøysundet.

Fylkesrådet er sterkt inne i alle. Det er svært interessant det som skjer på Skogn med Etablering av industri-inkubatoren ”Fiborgtangen Vekst AS” med utredning av nye fremtidsretta produkter basert på trefiber som råstoff. Likedan offshore vindmøllesatsingen på Verdal.

Jeg går ikke her nærmere inn på utfordringene disse industrimiljøene står overfor. Dette blir det fra fylkesrådet gjort nærmere rede for i svart på interpellasjon fra Trude Holm. 

Men konsekvensene av oppdragstørken på oljesektoren bekymrer Verdal kommune og fylkesrådet er nå i en dialog med Verdal kommune om et prosjekt for å gjøre industrimiljøet på Verdal og i region, mer robust.

Vi er forberedt på at omstillingsprosjektet som er i etableringsfasen i Ytternamdalen kan få vesentlig større oppgaver om vi ikke finner løsninger for på de problemene som verftsindustrien i Nærøy er inne i etter konkursen på den nye slippen i Ottersøya.

 

Markedene kommer tilbake, men kravet til produktene vil endre seg.

Vi kan ikke sitte stille. Det er de som tar omstillingen og kommer opp med fornya produkter som vinner tilbake markedsandelene.

 

Jeg ser åpenbart faren for at vi som nasjon, slik som ved krisa på slutten av 90-tallet, skal bli politisk passive og slippe taket i industriambisjonene.

Det er uttalt fra mange hold før, at det ligger en arbeidskraftreserve i industrien, som omsorgsyrkene og bygg og anlegg har god bruk for.

 

Jeg vil på det sterkeste advare mot å gå i den fella og innlede en ren høstingsfase på en gjenværende industri. Hvis vi hadde gjort dette ved tidligere kriser i Nord-Trøndelag er det ikke sikkert at vi hadde hatt et Aker på Verdal i dag. Den gangen – for vel 10 år siden – ble det gjort et krafttak for å øke kompetansen hos arbeidsstokken. I et nært samarbeid mellom, kommune, bedrift, daværende a-etat og fylkeskommunen, ble grunnlaget lagt for en oppgradering av arbeidsstokken. De satte seg på skolebenken i stedet for å gå arbeidsledige – eller bli overført til andre næringer. På den måten styrket bedriften sin konkurranseevne til krisa var over og Aker Verdal igjen kunne konkurrere om nye oppdrag.

 

I parentes bemerket, er det jo interessant at en av hovedarkitektene bak denne snuoperasjonen, daværende Aker-direktør Bjørnar Skjevik, fortsetter med banebrytende prosjekt i samarbeid med arbeidskraftmyndighetene. Han har vært sentral i Verdalsprosjektet som har vist at våre nye landsmenn er en viktig ressurs for arbeidsmarkedet. Ni av ti innvandrere fikk fast jobb i dette prosjektet. Skjevik er også sentral i ”Vi bærre gjær det”- prosjektet i regi av NAV Nord-Trøndelag. Dette handler om å ta i bruk arbeidsevnen til de som sliter med å komme seg inn på arbeidsmarkedet. Verdalsprosjektet burde nå kjøres i kommune etter kommune. 

 

Industrimannen Bjørnar Skjevik, er nok enig med meg i at vi nå ikke må gå i den fella å omskolere ledige industrifolk til andre yrker, og ende opp med ikke å ha kvalifisert arbeidskraft i industrien den dagen det snur. Vi må ta lærdom av det som ble gjort på Verdal for 10 år siden. Sammen med NAV Nord-Trøndelag, sammen med industrien selv, arbeidstakernes organisasjoner og NHO vil fylkeskommunen stille opp med kreative forslag til kvalifisering og oppgradering når framtidsrettede bedrifter sliter i en krisetid. Fylkeskommunen har gode skoler og kvalifiserte lærere. Vi har satt av ressurser og kan delta ved behov. Her har vi en jobb å gjøre. Gjør vi jobben på den rette måten kan vi bidra til at vi oppnår det samme som på Verdal, sist Aker var i krise. Mer enn noen gang trengs det framtidstru og optimisme. Vi må bidra til det.

 

Dette landet må foredle råvarer og utvikle stadig bedre produksjonsmetoder, slik vi har gjort i generasjoner. Vi må utnytte de fortrinn vi har både naturgitt og kunnskapsmessig. Bare på den måten er vi et moderne samfunn og et velferdssamfunn inn i framtida. Kunnskapssamfunnet vil aldri kunne utvikle seg uten foredlingsindustrien, byggindustrien og teknologiindustrien. Kunnskapen etterspørres fordi praktikeren er i stand til å kommersialisere den. Uten hjemmemarked flagger kunnskapsmiljøene ut.

 

Mer enn noen gang før, er kunnskapsmiljøene i Trondheim tydelig på at graden av næringsutvikling i region er bestemmende for videreutviklingen av institusjoner som NTNU og Sintef. 

En er seg bevist at de tunge industrimiljøene i region er de viktigste laboratorium for kunnskapsmiljøene - og utdanningsinstitusjonene er i et avhengighetsforhold til industribedriftene som læringsarenaer.

Målet om at ”alle skal med” kan heller ikke nås uten at det etterspørres den type arbeidskraft industrien trenger.

 

Kraftsituasjon er fortsatt den store saken i forhold til næringsutvikling i Midt-Norge.

Enova fikk over en milliard av sysselsettingspakken, og vil i løpet av juni gi tilskudd til nye vindkraftprosjekt. Jeg forventer at Enova, denne gang, forsikrer seg om at pengene går til et vindkraftprosjekt som blir realisert. De som fikk penger sist har ikke foretatt seg en døyt. Minner om at en absolutt betingelse for å få av sysselsettingspakken i andre sammenhenger, har vært at den skal gi sysselsettingseffekt i 2009. De som ikke kan garantere en umiddelbar oppstart bør ikke komme i betraktning.

 

 

I desembertinget omtalte jeg finanskrisen med at ”Ingen ting er så galt at det ikke er godt for noe.”

Jeg står ved den formuleringen. Faktisk står den seg bedre enn jeg trodde, fordi staten har satset så kraftig og riktig.

Satsingen på offentlig bygg og anlegg er formidabel, og med satsingen i Nasjonal transportplan handler det om en permanent satsing på samferdsel vi ikke har sett maken til, i nyere tid. Offentlig sektor tar nå det rommet som finanskrisa skapte i bygg og anleggsbransjen og vi må gjøre alt for å holde fast ved det. De strategier fylkesrådet skisserer for de nye fylkesveiene, er et aktivt og nødvendig grep, i så måte.

 

Sentraliseringen stopper opp

Fylkesordfører, erfaringene er at under lavkonjunkturer stopper sentraliseringen opp og kultur og tradisjoner løftes frem. Det er for tidlig å gjøre opp regnskap denne gang. Men tenker vi etter hva som skjer; sysselsettingen holdes i gang med motkonjunkturtiltak rettet mot samferdsel, bygg og anlegg og kultursektoren, og ressursene fordeles rimelig bra geografisk. I tillegg styrkes det offentlige næringsutviklingsapparatet. Dette er i realiteten mer av det som i det alminnelige er godt for distriktsfylker som Nord-Trøndelag.

 

Det sier meg noe om at Nord-Trøndelag tjener ekstra godt på at tiltakene kanaliseres gjennom det offentlige og er målrettet - og ikke en generell støtte og stimulans til næringslivet og forbrukerne.  

 

Vi må ha lært noe av finanskrisa.

Spørsmålet nå er om vi evner å ta mer lærdom, enn sist.

Jeg ser at eiendomsmeglerne gleder seg over at boligprisene stiger og meglerne føler at de igjen klarer å megle prisene opp.

I en helsides annonser fra ”Aktiv Eiendomsmegling” fremsettes følgende spørsmål ”Hvorfor heter det eiendomsmegling og ikke eiendomsselger. Unødvendig spørsmål, spør du meg ”En hel verden har fått smake forskjellen.” Meglerne driver prisene opp til det optimale i et marked godt hjulpet av finansinstitusjonene som ukritisk stoler helt og fast på at meglerne i en uavbrutt linje skal drive prisene oppover og derved sikre boligpantet.

Dette måtte gå galt.

Det er grunn til å spørre seg om en skal juble eller gråte over at eiendomsmeglerne nå øyner en ny prisspiral på boligmarkedet.

 

Erfaringsmessig vet vi at finans- og økonomikriser går over i løpet av en to til tre år og så kommer 7 feite år og deretter en ny krise i en eller annen form - alt etter hvor fritt markedskreftene har fått regjere i mellomtida.

 

Verdens matvaresituasjon

I kjølvannet av de rike landenes kamp for å redde seg ut av finanskrisa settes menneskerettsspørsmål i skyggen og rekordmange sulter.

 

Skulle alle mennesker i verden spist seg mett i dag og kvar dag fremover, finnes det ikke mat nok. Eller sakt på en annen måte – hadde alle hatt penger å kjøpe mat for, hadde vi hatt en matvarekrise som overskygget både finanskrisen og klimakrisen.

En femtedel av jordens befolkning – eller en milliard mennesker – svelter.

Den grunnleggende menneskerett er å spise seg mett. Skal vi tro befolkningsprognosene blir vi 3 milliarder flere som skal mettes i løpet av de neste 50 år.

I et slikt perspektiv blir matjorda utrolig verdifull. Og skulle alle også spise et varmt måltid hver dag, forsterkes energiunderskuddet og alt jordsmonn som kan produsere bioenergi blir enda mer etterspurt. Vi snakker egentlig om ressurser som per i dag er lite verdsatt opp mot disse realiteter - og som vi i Nord-Trøndelag har overmåte mye av i forhold til befolkning.

Jeg er overbevist om at ressursene som landbruket rår over kommer til å bli meget verdifulle i fremtida.

For Norge som nasjon blir landbrukets produksjonsevne av avgjørende betydning for vår velferd i det lange perspektiv. I mellomtida må det her landet dyrkes og drives med en offensiv langsiktig nasjonal jord- og skogbrukspolitikk, slik fylkestinget uttalte seg om på apriltinget og har tatt initiativ til gjennom utarbeiding av en landbruksstrategi for Trøndelag.

 

Med Barack Obamas inntreden i verdenspolitikken har vi berettigede forhåpninger om en bedre økonomisk verdensordning og avspenning mellom den kristne og den muslimske verden. Lykkes han i noen grad i de 30 væpnede konflikter i verden, vil etterspørselen etter mat og energi vokse proporsjonalt med en konjunkturoppgang i verdenssamfunnet. Den første krona i den fattiges hånd går til mat. 

 

Klimakrise som varer

I motsetning til finanskriser som kommer og går, vil klimakrisa derimot bestå, og den skal i følge forskerne bli bare verre og verre.

En trenger ikke å tro på de verste scenario for å komme til den slutning at vi må ta alle tilgjengelige virkemidler innen teknologi og naturens egne mekanismer i bruk. Det siste er billigst og burde hatt langt større oppmerksomhet.

 

Det er noen paradokser her, som på de fleste områder.

Faktum er at den norske naturgassen har gitt en av de største bidrag til å redusere utslippene i Europa og slik vil det være til en har effektiv rensing på kullkraftverkene. Europeiske EL-biler går i realiteten på norsk gass, i beste fall, og slik vil det være til fornybar energi en dag er av et slikt omfang at bruken av norsk gass i Europa reduseres. Regjeringas gedigne satsing på CO2-resing på Mongstad er en riktig prioritering for en gassnasjon som Norge. Noen må ta ansvar for å utvikle den teknologien, og finne holdbare deponeringsløsninger.

 

Paradoks to: Det var olje og kull som stoppet den dramatiske avskogingen som foregikk i takt med folkeauken og beitetrykket i heile Europa frem til første del av 1900-tallet. Skogarealet ble mer enn halvvert innen olje og kull kom skogen til unnsetning. En fikk skogvernlovgining og det ble satt i gang storstilt planting i sentrale deler av Europa og likedan her heime.

Skogreisingsprogrammene har doblet skogproduksjon i Norge og for så vidt i heile Europa og kan nå med planmessig forvaltning gjøre det mulig å øke bioenergiproduksjon. På verdensbasis står det ikke så bra til. For 1500 år siden var verdens skogareal dobbelt så stort som i dag. Regjeringas store bidrag til å redde regnskog er et veldig riktig og virksomt tiltak.

 

Men vi har mye heimelekse å gjøre. Regjeringa har startet med å ta inn skogbruk som et element i klimapolitikken. Regjeringens ambisjon om nye 14 TWh bioenergi per år innen 2020 er svært ambisiøst og krever minimum 7 millioner fast-kbm biomasse per år. Det meste må komme fra skogen. Til sammenligning er dagens avvirkning på ca. 10 millioner fast-kbm. Skal en lykkes med å nå bioenergimålene, illustrerer dette behovet for en betydelig skogsatsing,

Mulighetene ligger der dersom vi går systematisk inn i skogreisingsområdene, som nå blir hogstmodne.

I følge Kystskogmeldinga har vi der en årlig tilvekst på ca 7 millioner fast-kbm per år i 50 år fremover, og følger vi opp med planting og skogskjøtsel er det en evigvarende tilgang på biomasse.

 

Men like viktig er det at økt skogproduksjon gir økt binding av CO2

Tilveksten i norske skoger i dag, binder årlig ca. halvparten av det norske utslippet.

Et interessant tankeeksperiment kan være:

FNs klimapanel fastslår at verdens skoger inneholder 100 ganger det årlige utslipp av CO2 i verden. Med å øke skogproduksjon med 1 prosent per år, vil en binde det årlige menneskeskapt utslipp i verden.

Jeg vil minne om at menneskene har halvvert skogarealene på kloden. Her ligger det største menneskeskapt utslipp og her ligger det største potensial for reparasjon.

 

Vi kan ta naturens mekanismer i bruk til å øke opptaket av CO2, samtidig som vi setter inn all tilgjengelig kunnskap og teknologi for å redusere utslippene.

FNs klimapanel konkluderer med at vi må gjøre begge deler – så her er det bare å sette i gang å etablere det vi med rette kan kalle ”klimaskoger”

 

Landbruksministerens klimamelding ”Landbruket en del av løsningen” er et meget bra svar på de utfordringer Kystskogmeldinga har løftet frem.

Der slås det fast at skogen skal tas aktivt inn i klimaarbeidet gjennom planting og skogskjøtsel som gir økt produksjon og opptak av CO2.

Kystskogmeldinga har og fått gjennomslag på den måten at Lars Peder Brekk nå vil utrede tilplanting av et areal på 1 million dekar i områder der krattskogen har tatt overhånd – med andre ord: etablere ”klimaskoger” – Jeg føler at den dialogen som er skapt mellom skogbruket og landbruksdepartementet nå bærer frukter. Gjennom statsbudsjett, krisepakker og landbruksoppgjøret har skogbruket fått 120 millioner i påplussing, så langt i år. Det er ingen ulempe at vi har en landbruksminister fra et skogfylke som Nord-Trøndelag.

 

Utviklingsmuligheter i kjølvannet av finanskrisen

Jeg er overbevist om at det ligger utviklingsmuligheter for et distriktsfylke som Nord-Trøndelag i kjølvannet av finanskrise og miljøkrise og større fokus på bærekraftig utvikling.

Trender og forskning viser at i nedgangstider bryr mennesker seg mer om nærheten og om sine lokalsamfunn.

 

Det minner meg på at vi har flere prosjekt i gang som nå burde kunne hente noe ut av dette, som til eksempel:

Småsamfunnsprosjektet i Verran, Ung skaperlyst i Namdalseid, FabLab Høylandet, Midt i Namdalen - prosjektet, Samkommunen Midt-Skandinavia.

 

Det er en viktig samfunnsoppgave både for kommunene, fylkeskommunen og staten og følge opp en slik mulig utviklingstrend og stimulere til bærekraftige lokalsamfunn som kan ha fått et forsterket utviklingspotensial i seg.

 

Forskning som er gjort overfor ulike lokalsamfunn – viser at suksesser knyttes til:

·         At det skapes ei positiv bevissthet om lokalsamfunnets verdi gjennom sosialt og kulturelt mangfold

·         At ildsjelsrollen anerkjennes og støttes

·         At de menneskelige ressursene er en nøkkelfaktor for suksess, særlig i kulturnæringene

·         At samhold, trivsel og kulturell stolthet er viktig for lokal identitet og kulturelt selvbilde

·         At det må finnes handlingsrom for lokale initiativ

 

I den forbindelse vil jeg peke på strategiplan for kulturnæringer i Trøndelag som er til behandling i dette fylkestinget og som bl.a drøfter området – diversitet – det å utvikle tiltak og arbeidsformer som fremmer toleranse og nyskaping.

I et lokalsamfunnsperspektiv vil det være viktig at utviklingsarbeidet knyttes til å stimulere til bred aksept av forskjellighet og nyskaping innenfor et tolerant Trøndelag.

 

Også i arbeidet med reiselivsstrategien er en avhengig av tolerante lokalsamfunn som er villig til å være gode vertskap for de som er på reise.

Det er noe svært interessant i de svar som Flatanger kommune har fått fra sine tilreisende hytteboere, om at mange godt kunne tenke seg å bli fastboende.

 

Informasjonsteknologien gjør verden mindre

De som har fulgt med på landsmøtene til de politiske partiene og på LO-kongressen denne våren kan vel ikke ha unngått å ha fått med seg at mediebildet rundt disse møtene har endret seg.

Mange av oss har fulgt møtene fra pc-en – fulgt med taler og innlegg på web-TV og registrert at det på de samme internettsidene har vært mulig å lese kommentarer fra folk som sitter rundt i landet og følger med.

 

USAs president Barack Obama ble viden kjenn for å ha benyttet såkalte sosiale medier på Internett som en viktig del av sin valgkampanje. Mange vil lære av Obama.

De politiske partiene i Norge er alle sammen opptatt av dette og tar de nye mediene i bruk. Jeg vet at mange i fylkestinget er familiære med begreper som YouTube, Facebook, blogging og twitter. Jeg har også registrert at noen av dere bruker dette aktivt for å spre det politiske budskapet og komme i kontakt med folk.

I tida fram mot høstens valg vil dette bre seg ytterligere.  Hvorvidt de nye sosiale mediene vil få betydning for valgresultatet er ikke gitt å si. Mer interessant blir det å se om det vil påvirke valgdeltakelsen og om deltakelsen blant unge stemmeberetige øker vesentlig.

 

Fylkestinget har vært på nettet i mange år. Fra dette fylkestinget øker vi kvaliteten på disse sendingene og vi åpner for at folk flest kan sitte og kommentere våre innlegg og diskusjoner, mens de ser oss på web-TV.

Vi har også en informasjonsavdeling som er aktive brukere av de sosiale nettverkene og som bruker dem for å spre budskap på blogger, svare på spørsmål og sette i gang diskusjoner.

 

Skoleelevene må også kunne forvente det samme av læremidler og læringsplattformer som stilles til deres disposisjon.

 

Fylkestinget var framsynt da vi åpnet for at alle elever i videregående opplæring fikk hver sin bærbare pc. Det å beherske den digitale kompetansen blir ikke mindre viktig i åra framover. Det handler om å utnytte den til vår fordel i forhold til læring, i forhold til kontakt og i forhold til å utvikle demokratiet. Jeg må innrømme at jeg er spent på fortsettelsen.

 

 

Elevdemokratiet

Fylkestinget har sikkert registrert den diskusjonen som nå pågår med elever ved de videregående skolene etter at elevene nå blir fratatt den såkalte administratorrettighetene på sine pc’er.

En elev ved Levanger videregående skole skrev til fylkesrådet og gjorde oss oppmerksom på at dette hadde skapt store problemer for elevene. I brevet ble det reist spørsmål om begrunnelsen for dette og vi ble anmodet om å ikke gjøre dette på en måte som ”fratok” elevene alle muligheter til å bruke elev-PC på andre programmer og oppgaver som ikke er rent skolerelatert. Elevene protesterte blant annet på en såkalt Facebook-gruppe - og da tar det fort av.

 

Jeg er derfor glad for at Kari Holmli Brøske sendte oss dette brevet. Her rørte vi med noe som ble oppfattet som en meget personlig og nærgående sak.  Nå er vi i en god dialog med elevene om hvordan vi skal håndtere dette til alles beste. Vinterens virusangrep ga oss en vekker når det gjelder behovet for sikkerhet. Det er ingen menneskerett å kunne gjøre hva en vil på datamaskiner som stilles til ens rådighet. På den annen side kan vi ikke løse dette på en måte som innebærer at elevene må kjøpe seg en PC nummer to for å drive med aktiviteter som ungdom vanligvis driver med på sin datamaskin.

Vi må finne fleksible ordninger som både ivaretar sikkerheten og ungdommenes behov.

Fredag skal saken drøftes med elevrepresentantene i utdanningspolitisk råd. De råd som vi får der vil danne grunnlaget for hvordan saken håndteres videre.

 

Denne saken illustrerer på en god måte hvor viktig det er å ta de det gjelder med på råd når viktige avgjørelser tas.

 

Vi har fortsatt et stykke å gå når det gjelder elevdemokratiet, det blir vi og mint om i elevombudets årsmelding. Det handler i fleste tilfeller om å bruke de fora og organ en allerede har.

Det gjelder i skolene i forhold elever og lærere.

Det gjelder for vår del i forhold til fylkeskommunens ansatte.

I samfunnet gjelder det på de fleste områder. Vi må lytte til folket og høre på dem som har skoen på og kjenner hvor den trykker. Det finnes ingen unnskyldninger for å la det være. I dagens samfunn har vi så mange ulike måter å gjøre dette på – ikke minst ved å bruke teknologien på en god måte. Vi har nok fortsatt mye å gå på – men jeg håper for vår del at vi er på rett veg.

 

Heving av lærlingkontrakter

Fylkestinget registrerte sikkert oppslaget i media om at mange droppet ut av lærlingkontraktene i Nord-Trøndelag. Jeg hoppa selv i stolen fordi framstillinga var så dramatisk.

 

Antall lærekontrakter har steget kraftig de siste årene og i takt med dette har antall lærekontrakter som avbrytes underveis i læretida steget. I gjennomsnitt heves i overkant av 5 % av lærekontraktene, det er ikke dramatisk, men i enkelte fag er hevingsprosenten veldig høy. At mange avbryter læretida kan også være en utfordring for bransjer som sårt trenger rekruttering, og for bedrifter som legger ned ressurser for å gi nordtrøndersk ungdom god opplæring.

 

Som en del av satsinga på Flere Gjennom er det satt spesielt fokus på å forebygge hevinger og prosedyrer rundt avslutning av læreforhold.

Ei administrativt nedsatt gruppe har startet arbeidet med problematikken og vil komme med sine anbefalinger om tiltak. Saken skal legges fram for yrkesopplæringsnemnda til behandling i slutten av august.

 

Arbeidsgruppa skal mellom annet gjennomføre et intervju med alle ungdommer som har hevet lærekontraktene i 2008. Intervjuet gjennomføres for å få svar på de bakenforliggende årsakene til hevingen av lærekontraktene og eventuelle sammenhenger med læringsmiljøet i bedriftene. Det er i tillegg en nær dialog med opplæringskontorene, og enkelte av bedriftene som har vært part i lærekontrakter som har blitt heva, skal intervjues i tillegg.

 

At enkelte ungdommer velger å avbryte opplæringa i en bedrift kan i enkelte tilfeller være det eneste rette når det viser seg at faget ikke passer, men uansatt årsak skal Fylkeskommunen ha et apparat som støtter ungdommene videre slik at de får fullført videregående opplæring på kort eller lang sikt.

 

Kvalitetsmeldinga viser at lærlingene i hovedsak gir en svært positiv tilbakemelding på læringsmiljøet i lærebedriftene. Vi er derfor sikre på at de aller fleste ungdommene har en god opplæringssituasjon under opplæring i bedrift.

 

Fremtidsrettet storting

I Stortinget er det nå travle dager, kvelder og netter. Ikke bare tar de sommerferie, men de avslutter også hele stortingsperioden nå om noen dager. Nå legges det fram innstillinger på rad og rekke. Jeg har lyst til å trekke fram to viktige saker som ble lagt fram i slutten av forrige uke.

Alle partiene – unntatt Fremskrittspartiet – er nå enige om å vurdere Nord-Norge-vilkår for Namdalen på flere områder. Partiene er enig om at Namdalen har stort sett de samme utfordringene som fylkene nord for oss. Settes det alvor bak disse ordene betyr det endrede rammevilkår for landbruket, for strømkundene og det vil gi større overføringer til fylkeskommunen – for å nevne noe.


Vi kunne nok ha ønska oss en enda sterkere formulering enn ”vurdere” – men det er et skritt i riktig retning. Nå må vi – sammen med stortingsbenken fra Nord-Trøndelag og våre politikere i namdalskommunene – ta denne jobben videre. Stortinget signaliserer en sterk vilje. Nå må vi passe på at ord blir til praktisk politikk.

 

Den andre saken er spørsmålet om høyhastighetstog – en sak som fylkestinget i Nord-Trøndelag lenge har vært opptatt av.

Flertallet i Stortingets transport- og kommunikasjonskomite – det vil si alle partiene med unntak av Fremskrittspartiet – er enige om å gjennomføre utredninger som skal ha bygging av høyhastighetsbane som siktemål,"

 

Innen 2013 skal alle utredningene som er nødvendig for et byggevedtak være gjennomført. Jeg siterer: Komitéfleirtalet meinar vidare at "det må trekkes veksler" på arbeid "utført av eksterne jernbanefaglige miljøer, jf. utredninger som skjer i regi av eksempelvis Norsk Bane/Deutsche Bahn."

 

Her har fylkestinget all grunn til å være med og feire. Vi har bidratt med betydelig støtte til utredningene Deutsche Bahn har gjort for Norsk Bane. Vi har gått høgt på banen med dette – tidvis fått kritikk både internt i Nord-Trøndelag og på andre banehalvdeler. Men vi har holdt fast på at utbygging av et nasjonalt høyhastighetsnett må utredes skikkelig og bli noe mer enn en utopi. Tre timer og ti minutter fra Oslo til Steinkjer. 40 minutter mellom Trondheim og Steinkjer. Dette er en kjempemessig samfunnsendring hvor hele landet kan tas i bruk på en helt annerledes måte. Hvilke muligheter ser vi ikke her fra vårt fylke hvor vi slåss for å holde folketallet oppe og muligheten for å tilby et attraktivt arbeidsmarked i behagelig dagpendleravstand. Arealkonfliktene i storbyene og presset på strandsoner og dyrket mark kan avhjelpes.

Folket vil også at Norge følger med på ferden og bygger ut en jernbane for framtida. 85 prosent av de som har deltatt på en leseravstemming på Dagbladets nettutgave støtter høyhastighetstog

 

Rosenborg har igjen tatt kontrollen

Fylkesordfører, i desembertinget hadde jeg en kommentar om alt i fotball har gått galt etter at Vålerenga brøt Rosenborgs seiersrekke i 2005. Nå er alt ved det gamle igjen. Rosenborg leder suverent allerede i vårsesongen og alle de andre lagene som har hatt ambisjoner om å vinne serien, har nå senket skuldrene. Slutt er det på å sparke trenere etter en to, tre, tap og likedan gambling på å kjøpe spillere på øverste hylle.  Nå konsolideres stillingen, det forhandles om å avkorte lønningene. Og spillere som bys frem til skyhøge priser blir snart sett på som et uvesen!!