Fylkestinget, sak nr. 06/85

Nord-Trøndelag fylkeskommune

Fylkestinget

Sak nr. 06/85

Forslag til Kulturlov - høring

Behandlet/ Behandles av	Sted	Møtedato	Sak nr.
Fylkesrådet i Nord-Trøndelag	Fylkets Hus, Steinkjer	14.11.2006	06/182
Fylkestinget	Steinkjer Rådhus	7.12.2006	06/85

Saksbeh:	Ragnhild Kvalø
Arkivsak:	06/09099
Arkivkode:	60

Fylkesrådets innstilling til vedtak:

Fylkesrådet får fullmakt til å utforme endelig høringsuttalelse fra Nord-Trøndelag fylkeskommune innen høringsfristen den 1. februar 2007, på bakgrunn av føringene gitt i fylkestingets behandling

----------

Fylkesrådets vurdering:

Fylkesrådet støtter regjeringens forslag til generell kulturlov hvor en lovfester offentlige myndigheteres ansvar for kulturvirksomhet.

Fylkesrådet vil påpeke at formålet er å tydeliggjøre det ansvaret offentlige myndigheter har for å legge til rette for et bredt spekter av kulturvirksomhet, slik at alle kan få anledning til å delta i kulturaktiviteter og oppleve et mangfold av kulturuttrykk.

Dette vil gi kultursektoren en ytterligere tyngde og status som offentlig ansvarsområde uten å regulere i detalj.

Fylkesrådet vil påpeke viktigheten av at denne loven sees i sammenheng med de utfordringer som ligger både internasjonalt, regionalt og lokalt med utgangspunkt i en sterk grad av globalisering og internasjonalisering av det norske samfunnet eks. gjennom internasjonale avtaler knyttet til WTO, EØS og UNESCO-konversjonen.

Endringer i kulturlivet gjennom globalisering og internasjonalisering har gitt et fragmenert kulturliv som stiller offentlige myndigheter overfor nye kulturpolitiske utfordringer ikke minst lokalt og regionalt.

Det at denne loven vil bli sett i sammenheng med arbeidet med regionreformen ser fylkerådet som helt naturlig.

Fylkesrådet mener det er relevant å vurdere grunnlovsfesting av kulturhensyn på grunn av internasjonale utfordringar som er nevnt i saksframlegget. En grunnlivsfesting vil kunne markere verdien av kulturdimensjonen i det norske samfunnet og være en grunnleggende premiss for den betydning kulturpolitikken til enhver tid skal ha.

Det vil gi en klar viljeserklæring om en grunnlovsfester kulturhensyn. Sett i sammenheng med de andre viljeserklæringane som finnes i Grunnloven, eks. rett til arbeid, om samisk språk og om menneskerettigheter, bes det undersøkes nærmere hvilken rolle slike bestemmelser kan spille i politiske og rettslige beslutningsprosesser.

Fylkesrådet mener det er riktig at kulturloven er enkel og generell.

Fylkesrådet vil påpeke at kulturområdets egenart og ansvarsforhold mellom forvaltningsnivåene i liten grad har vært tjent med en lov som regulerer området i detalj.

Selv om merknadene til lovteksten ikke gir en uttømmende definisjon av ”kulturvirksomhet” finner fylkerådet det viktig at definisjonen inneholder både skape, produserer, utøve, formidle/distribuere kunstuttrykk, verne og fremme innsikt i kulturarven, deltakerdimensjonen og utvikling av kulturfaglig kunnskap og kompetanse. Dette forsterker holdningen til at kulturområdet er et sektorovergripende eller gjennomgående dimensjon slik det er vedtatt i felles fylkesplan for Trøndelag.

Fylkesrådet vil påpeke at det kan være uheldig at ikke idrettsfeltet er tatt med i lovens virkeområde da det er vedtatt et utvidet kulturbegrep i Norge hvor også idretten har sin plass.

Selv om statsbudsjettet i liten grad inneholder virkemidler som omfatter idretten ( da idrettens virkemiddelapparat i dag er knyttet til Norsk Tipping og spillemidlene), vil idrettens rolle på kulturområdet være en viktig dimensjon både lokalt og regionalt.

Saken ble lagt fram av kulturministeren 6. november 2006 med høringsfrist 1. februar 2007. Nord-Trøndelag fylkeskommune har enda ikke fått saken offesielt til høring. Derfor legger fylkesrådet saken fram for fylkestinget allerede i desember med forslag om at fylkestinget gir fylkesrådet fullmakt til å utforme endelig høringsuttalelse på bakgrunn av behandlinga i fylkestinget.

Steinkjer, 14. november 2006

For fylkesrådslederen:
Susanne Bratli
(sign.)

Trude Marian Nøst
fylkesråd for utdanning, kultur og helse
(sign.)

Saksutredning for fylkesrådet

Sammendrag

Det legges her fram til høring en generell kulturlov i tillegg inviteres de ulike høringsinstansene til å vurdere om kultur skal grunnlovsfestes.

Utkastet til kulturlov er en generell kulturlov som lovfester offentlige myndigheteres ansvar for kulturvirksomhet. Formålet er å tydeliggjøre det ansvaret offentlige myndigheter har for å legge til rette for et bredt spekter av kulturvirksomhet, slik at alle kan få anledning til å delta i kulturaktiviteter og oppleve et mangfold av kulturuttrykk.

Premissene for loven skal være at:

· Loven skal gi uttrykk for offentlige myndigheters ansvar for kulturvirksomhet.

· Loven skal være enkel og generell.

· Loven skal synliggjøre og understreke den viktige rollen kulturen har i samfunnet og gi kulturfeltet tyngde og status, uten å regulere det i detalj.

· Formålet skal være å sikre et mangfold av kulturaktiviteter over hele landet og å sikre alle tilgang til et profesjonelt kunst- og kulturtilbud.

Offentlige myndigheters ansvar for kulturvirksomhet er delt mellom staten, fylkeskommunen og kommunen.

Forslag til denne loven vil også bli sett i sammenheng med arbeidet med regionreformen.

Det påpekes at denne kulturloven må sees i sammenheng med de utfordringer som ligger både internasjonalt, regionalt og lokalt med utgangspunkt i en sterk grad av globalisering og internasjonalisering av det norske samfunnet eks. gjennom internasjonale avtaler knyttet til WTO, EØS og UNESCO-konversjonen.

I denne høringsrunden ber departementet også om en vurdering angående grunnlovsfesting av kulturhensyn.

Spørsmålet vil være relevant i forhold til de internasjonale utfordringer som er nevnt i saksframlegget, og en grunnlovsfesting vil kunne markere verdien av kulturdimensjonen i det norske samfunnet. Slik sett vil det være en grunnleggende premiss for den betydning kulturpolitikken til enhver tid skal ha.

En grunnlovsfesting av kulturhensyn vil være en klar viljeserklæring.

I dag finnes det noen slike bestemmelser i Grunnloven: Grunnloven § 110 om retten til arbeid, Grunnloven § 110 a om samisk språk og kultur, § 110 b om miljø og § 110 c om menneskerettigheter.

I vurderingen av en grunnlovsfesting av kulturhensyn, kan det være behov for å undersøke nærmere hvilken rolle slike bestemmelser kan spille i politiske og rettslige beslutningsprosesser.

I vilken grad dette arbeidet prioriteres vil komme an på høringsinstansenes svar og diskusjon om øvrige grunnlovsrevisjoner.

Dersom dette blir aktuelt vil det legges opp til en omfattende vurdering og utredning om en grunnlovsfesting av kulturhensyn er et egnet virkemiddel for å sikre handlingsrommet for en nasjonal kulturpolitikk

----------------------------

Hjemmel/Referanse for saken:

St.m 48 2002-2003) Kulturpolitikk fram mot 214.

Regjeringens Soria Moria -erklæring

De politiske premissene for utformingen av en generell kulturlov

Utrykte vedlegg:

1. Kultur og Kirkedepartementet – 06.11.2006 – framlegg av forslag til kulturlov –

2. Lovforslaget

3. Høringssaken

4. Høringsnotat

Innledning/bakgrunn

Saksutredning for fylkesrådet

Kultur- og kirkedepartementet legger med dette frem høringsutkast til lov om offentlige myndigheters ansvar for kulturvirksomhet. I tillegg diskuteres spørsmålet om en grunnlovsfesting av kulturhensyn. Departementet ber om høringsinstansenes synspunkter også på dette spørsmålet.

Kultur og kirkedepartementet har oversendt et utkast til en generell kulturlov til bred høring med høringsfrist 1. februar 2006..

Samtidig ønsker regjeringen kommentarer til vurderingen om kultur skal grunnlovsfestes.

Hvorfor Kulturlov?

I utkastet går det fram at hensikten med en generell kulturlov er å gi kultursektoren ytterligere tyngde og status som offentlig ansvarsområde.

Formålet er å tydeliggjøre det ansvaret offentlige myndigheter har for å legge til rette for et bredt spekter av kulturvirksomhet, slik at alle kan få anledning til å delta i kulturaktiviteter og oppleve et mangfold av kulturuttrykk.

Til forskjell fra de eksisterende lovene på kulturområdet, er utkastet til lov om offentlige myndigheters ansvar for kulturvirksomhet ment å være en generell lov som gjelder offentlige myndigheters ansvar for hele sektoren, slik denne er avgrenset i § 2 i lovutkastet.

Det er lagt til grunn at loven skal være enkel uten detaljerte føringer for bevilgningsnivå, prioriteringer eller organisering av kulturområdet i fylkeskommunen og kommunen.

Offentlige myndigheters ansvar for kulturvirksomhet er delt mellom staten, fylkeskommunen og kommunen.

Ansvars- og oppgavefordelingen mellom forvaltningsnivåene skal avklares og den regionale statlige forvaltningen skal gjennomgås.

Regjeringen tar sikte på at arbeidet med en regionreform skal være fullført og framlagt for Stortinget slik at reformen kan iverksettes senest 1. januar 2010.

Når den varslede regionreformen er endelig fastlagt, kan det bli nødvendig å revurdere deler av lovgivningen som vedrører kulturfeltet. En eventuell revurdering vil også måtte sees i sammenheng med pågående utredningsarbeid bl.a. på bibliotekområdet og språkområdet.

Spørsmålet om en generell kulturlov ble sist drøftet i St.meld. nr. 48 (2002-2003) Kulturpolitikk fram mot 2014, lagt fram av Regjeringen Bondevik II, og den tilhørende Innst. S. nr. 155 (2003-2004).

I Soria Moria-erklæringen er det slått fast at ”Regjeringen vil innføre en enkel, generell kulturlov som gir uttrykk for det offentliges ansvar på kulturfeltet”. Lovutkastet skal ivareta de intensjonene som ligger i denne erklæringen. I dette inngår også målsettingen om å sikre handlingsrommet for en nasjonal kulturpolitikk og sikre at ikke internasjonale handelsavtaler begrenser språk og kulturuttrykk.

De politiske premissene for utformingen av loven oppsummeres i følgende punkter:

· Loven skal gi uttrykk for offentlige myndigheters ansvar for kulturvirksomhet.

· Loven skal være enkel og generell.

· Loven skal synliggjøre og understreke den viktige rollen kulturen har i samfunnet og gi kulturfeltet tyngde og status, uten å regulere det i detalj.

· Formålet skal være å sikre et mangfold av kulturaktiviteter over hele landet og å sikre alle tilgang til et profesjonelt kunst- og kulturtilbud.

Offentlige myndigheters ansvar for kulturvirksomhet

Offentlige myndigheters ansvar for kulturpolitikk er forankret i bestemmelsen om ytringsfrihet i Grunnloven § 100 sjette ledd som har følgende formulering: ”Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for en aaben og oplyst offentlig Samtale.”

Dette såkalte infrastrukturkravet viser til det offentliges forpliktelser til å legge institusjonelt til rette for ytringsfrihet. Store deler av kulturpolitikken kan sees som et ledd i oppfyllelsen av infrastrukturkravet slik dette er omtalt i St.meld. nr. 26 (2003-2004) Om endring av Grunnloven § 100 og NOU 1999:27 ”Ytringsfrihed bør finde Sted” Forslag til ny Grunnlov § 100: ”Ser vi på de tre hovedargumenter for ytringsfrihet, sannhetsargumentet, autonomiargumentet og demokratiargumentet, ser vi raskt at for å støtte opp under ytringsfriheten kreves det en omfattende institusjonell oppbygging. Den almendannende skole er som sagt den viktigste offentlige institusjon i utviklingen av det offentlige rom og det myndige menneske. Videre kommer de institusjonelle forutsetninger for vitenskapen og kunsten, mangfold i media osv., det vil si offentlige kulturinstitusjoner som universiteter, biblioteker, museer, kringkasting o.l. foruten hele rekken av private institusjoner regulert og støttet av det offentlige, som medier, forlag, teatre, kinoer eller andre offentlige møteplasser. Det er det offentliges forpliktelser i forhold til hele denne institusjonaliseringen av det offentlige rom som det refereres til som infrastrukturkravet.” (NOU 1999:27)

Kulturpolitikken er både forankret i grunnleggende prinsipper om ytringsfrihet og bidrar på samme tid til å fremme frie ytringer.

Dette innebærer, for det første, at kulturområdet anerkjennes som et relativt autonomt felt med egne strukturer, aktører og interesser som ikke er underordnet politiske maktstrukturer. Det såkalte armlengdes avstandsprinsippet er med på å sikre kulturlivets uavhengighet i forhold til politiske myndigheter, uten at det rokker ved offentlige myndigheters ansvar for å legge til rette for og fremme kulturvirksomhet.

For det andre er kulturpolitikken med på å tilrettelegge for en åpen offentlig samtale og fri informasjonsflyt. Kulturpolitiske tiltak og virkemidler er rettet særlig inn mot å fremme mangfold og kvalitet i kulturfeltet og sikre tilgjengelighet og mulighet for deltakelse. Slik bidrar kulturpolitikken til å sikre det mangfoldet som er nødvendig for meningsbrytning, kritikk og diskusjon som muliggjør selvstendig meningsdannelse.

Ansvaret for å utforme og gjennomføre kulturpolitikken er delt mellom stat, fylkeskommune og kommune.

Staten har et overordnet ansvar for å utforme og gjennomføre en helhetlig nasjonal kulturpolitikk.

I St.meld. nr. 48 (2002-2003) Kulturpolitikk fram mot 2014, i kapittel 4, er det gitt en detaljert oversikt over juridiske, økonomiske, organisatoriske, informerende og kontrollerende virkemidler på statlig nivå. Nettadressen til St.meld. nr. 48 er http://www.dep.no/kkd/norsk/dok/regpubl/stmeld/043001-040005/dok-bn.html.

En viktig del av den statlige kulturpolitikken er å drive statlige fagorganer med forvaltnings-, rådgivnings-, samordnings- og utviklingsoppgaver innenfor et nærmere definert saksområde. De viktigste er Norsk kulturråd, Norsk filmfond og ABM-utvikling. I tillegg hører Språkrådet, Bunad- og folkedraktrådet, Norsk lokalhistorisk institutt, Utsmykkingsfondet for offentlige bygg, Norsk filmutvikling, Fond for lyd og bilde og Utvalget for statens stipend og garantiinntekter til denne typen organ.

Statlige kulturinstitusjoner innenfor arkiv-, bibliotek- og museumsfeltet har også landsdekkende arbeidsoppgaver, slik som Nasjonalbiblioteket, Arkivverket og Norsk lyd- og blindeskriftbibliotek.

Statlige kunstformidlende institusjoner er Rikskonsertene og Riksteatret, som begge har landsdekkende funksjoner. Rikskonsertene har i samarbeid med fylkeskommunene ansvaret for skolekonsertordningen. I tillegg må nevnes NRK og Norsk filminstitutt.

Tilskuddsinstitusjoner (opera, teater, orkester, festivaler og museer m.m.) som er organisert som stiftelser eller AS, utgjør den langt største gruppen av institusjoner som Kultur- og kirkedepartementet yter støtte til. Et mindre antall institusjoner mottar hele sitt offentlige driftstilskudd fra staten alene, mens hovedtyngden mottar tilskudd dels fra staten, dels fra fylkeskommunen og dels fra én eller flere kommuner.

Tilskudd til enkeltpersoner finner direkte og indirekte sted i form av kunstnerstøtte og ulike vederlagsordninger, forvaltet bl.a. av Norsk kulturråd, Statens kunstnerstipend og Fondet for lyd og bilde.

Tilskudd til frivillige organisasjoner finner sted først og fremst gjennom Frifond – tilskuddsordning for lokalt frivillig arbeid blant barn og unge. Pengene kanaliseres gjennom tre landsomfattende paraplyorganisasjoner.

I tillegg til midlene som fordeles over Kultur- og kirkedepartementets budsjett, blir det bevilget midler til kulturformål over andre departements budsjett. Over Kunnskapsdepartementets budsjett bevilges det midler til en rekke formål i grenselandet mellom kulturformål og utdannings- og forskningsformål. Miljøverndepartementet har ansvaret for kulturminner og kulturmiljø. Utenriksdepartementet har støtteordninger i grenselandet mellom kulturformål, Norgesprofilering og utviklingspolitikk. I tillegg gis det drifts- og prosjektstøtte til ulike deler av feltet over budsjettene til bl.a. Forsvarsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet og Barne- og likestillingsdepartementet.

Fylkeskommunenes engasjement på kulturområdet dreier seg om enkelte lovpålagte oppgaver, om medansvar for oppgaver som også er forankret på statlig nivå og om selvdefinerte oppgaver.

Lovpålagte oppgaver er først og fremst knyttet til fylkesbibliotek, arkiv og fylkesplanlegging som også omfatter kulturell virksomhet.

Oppgaver som også er forankret på statlig nivå, omfatter driftstilskudd til knutepunktinstitusjoner og region- /landsdelsinstitusjoner, museer i det nasjonale museumsnettverket og ymse tiltak og tilskuddsordninger.

Fylkeskommunen spiller også en viktig rolle i forvaltningen av midlene til Den kulturelle skolesekken. Av spillemidlene til kulturformål som fordeles av Kongen, skal om lag 40 pst. gå til å realisere Den kulturelle skolesekken over hele landet. I samsvar med Stortingets behandling av St.meld. nr. 38 (2002–2003) Den kulturelle skulesekken er det i 2005 avsatt 80 pst. til lokale tiltak og 20 pst. til sentrale prosjekter. Fylkeskommunene er gitt et særskilt ansvar for regional koordinering av Den kulturelle skolesekken

I tillegg til de midlene som er bundet opp til drift til knutepunktinstitusjoner og region-/landsdelsinstitusjoner og lovpålagte oppgaver, disponerer fylkeskommunene frie midler til egne prioriteringer. Kunst- og annen kulturformidling, særlig rettet mot barn og unge, er en sentral del av kulturarbeidet i flere fylkeskommuner. En del fylkeskommuner har etablert egne musikktjenester, og noen har etablert ordninger med regionale scenekunstinstruktører. Flere fylkeskommuner har utarbeidet egne formidlingsstrategier, delvis med statlig tilskudd gjennom Den kulturelle skolesekken.

Mange fylkeskommuner gir også tilskudd til regionale ledd av landsomfattende frivillige kulturorganisasjoner.

De fleste fylkene samarbeider med nabofylkene om ymse fellesprosjekt og tiltak. I tillegg er det ulike steder i landet mer integrert kultursamarbeid på tvers av fylkesgrensene.

Det kommunale forvaltningsnivået har i dag et omfattende engasjement på kulturområdet. I likhet med fylkeskommunene dreier det seg om medansvar for oppgaver som også er forankret på statlig nivå, enkelte lovpålagte oppgaver og selvdefinerte oppgaver.

Kommuner der det finnes kulturinstitusjoner med delvis statlig driftsfinansiering, deltar i de aller fleste tilfeller i finansieringen av disse. Dette gjelder både knutepunktinstitusjoner og region- og landsdelsinstitusjoner og museer i det nasjonale museumsnettverket.

Kommunen spiller en viktig rolle i forvaltningen av Den kulturelle skolesekken (jf. omtale ovenfor). Det er stor variasjon i hvordan Den kulturelle skolesekken er organisert i ulike fylker og kommuner. Lokal forankring er sentralt i Den kulturelle skolesekken, og som skoleeier har kommunen ansvar for å forankre Den kulturelle skolesekken på skolene.

I lov om folkebibliotek er det slått fast at alle kommuner skal ha et folkebibliotek, alle kommuner skal ha fagutdannet biblioteksjef og at det skal være et organisert samarbeid mellom folkebiblioteket og de kommunale skolebibliotekene.

Opplæringsloven pålegger alle kommuner, alene eller i samarbeid med andre kommuner, å ha et musikk- og kulturskoletilbud til barn og unge, organisert i tilknyting til skoleverket og kulturlivet ellers.

Plan- og bygningsloven pålegger kommunene å utføre en løpende kommuneplanlegging med sikte på å samordne den fysiske, økonomiske, sosiale, estetiske og kulturelle utvikling innenfor sine områder.

I tillegg til de midlene som er bundet opp til drift til knutepunktinstitusjoner og region-/landsdelsinstitusjoner og driftstilskudd til folkebibliotek og musikk- og kulturskoler, som er lovpålagte oppgaver, gir kommunene driftstilskudd til ulike institusjoner og organisasjoner på kommunalt nivå. Det gis dessuten tilskudd til drift, bygg og vedlikehold av kultur- og fritidsanlegg. De fleste kommuner har etablert ulike aktivitets- og prosjektstøtteordninger og stipendordninger, og noen deler ut en eller annen form for kulturpris. Barn og unge står sentralt i de aller fleste kommuners kulturarbeid.

Kommunale oppgaver i det lokale kulturarbeidet kan omfatte både utviklingsarbeid, tilrettelegging, samordning og koordinering av tilskuddsordninger og aktiviteter, samt rådgivnings- og informasjonsarbeid.

Ulike former for samarbeid med frivillige organisasjoner og andre private aktører synes å være utbredt i mange kommuner. Noen kommuner har etablert interkommunalt samarbeid om enkelte kulturtiltak som bibliotek, musikk- og kulturskoler, museer, festivaler o.l.

Saksframstilling/problemstillinger

Generelle merknader til lovutkastet

Hensikten med en generell kulturlov er å gi kultursektoren ytterligere tyngde og status som offentlig ansvarsområde. Formålet er å tydeliggjøre det ansvaret offentlige myndigheter har for å legge til rette for et bredt spekter av kulturvirksomhet, slik at alle kan få anledning til å delta i kulturaktiviteter og oppleve et mangfold av kulturuttrykk.

Det er lagt til grunn at loven skal være enkel og overordnet uten detaljerte føringer for bevilgningsnivå, prioriteringer eller organisering av kulturområdet i fylkeskommunen og kommunen. En lov som fastsatte bevilgningsnivå og/eller organisatoriske løsninger i kommuner og fylkeskommuner, ville i for høy grad ha grepet inn i det lokale selvstyret og virket i motsatt retning av kommuneloven, som generelt gir kommunene betydelig frihet til selv å bestemme organiseringen av sin virksomhet. Nasjonale fellesmålsetninger må balanseres i forhold til kravet om kommunalt og fylkeskommunalt selvstyre.

I utformingen av innholdet i lovutkastet er det lagt vekt på at lovfesting ikke må skape en rigiditet i kulturpolitikken som hindrer nødvendig tilpasning til lokale behov og fortløpende endringer i kultursektoren. Kulturpolitikken må kontinuerlig kunne tilpasse seg en sektor i rask endring og fange opp nye behov. Både bevilgningsnivå og prioriteringer bør derfor være gjenstand for politiske vedtak og ikke bindes i lovs form.

Det er et mål at loven skal bidra til å løfte kulturområdet både statusmessig og økonomisk. Til grunn for utkastet ligger det en avveining mellom på den ene siden behov for å pålegge fylkeskommunen og kommunen forpliktelser, slik at loven skal kunne bidra til å løfte kulturområdet, og, på den andre siden, behov for å ivareta krav til fleksibilitet og lokalt selvstyre.

Lovutkastet inneholder ikke pålegg om økonomisk oppfølging fra staten i forhold til kommunene og fylkeskommunene. En slik statlig økonomisk oppfølging ville forutsatt øremerkede statstilskudd til kulturformål i fylkeskommunen og kommunen. Statlige overføringer til kommunen og fylkeskommunen til kulturformål inngår fullt ut i de generelle rammeoverføringene. Ettersom det ikke vurderes å endre denne ordningen, er det ikke mulig å forplikte staten til å gi økonomiske garantier for fylkeskommunens og kommunens kulturinnsats.

Utkastet inneholder ikke særskilte regler om tilsyn og kontroll for å sikre at fylkeskommunen og kommunen oppfyller pliktene. Regler om rapporteringsplikt, vedrørende ressursbruk og tjenesteyting, er fastsatt i Kommuneloven § 49 og FOR 2000-12-15 nr 1425: Forskrift om rapportering fra kommuner og fylkeskommuner.

Etter departementets vurdering bør lovforslaget ta hensyn til at utforming og gjennomføring av kulturpolitikken ikke utelukkende handler om forholdet mellom stat, fylkeskommune, kommune og kulturlivet. Med økende grad av globalisering utfordres utformingen og gjennomføringen av kulturpolitikken av internasjonalt avtaleverk som EØS og WTO. Det foreliggende lovutkastet kan også ses som en oppfølging av Norges forestående ratifikasjon av UNESCO-konvensjonen om kulturelt mangfold, der et av hovedmålene er å sikre de enkelte lands rett og handlingsrom til å utforme og gjennomføre en aktiv kultur- og mediepolitikk for å verne og fremme et mangfold av kulturuttrykk.

Økonomiske og administrative konsekvenser

Hensikten med loven er å styrke offentlige myndigheters innsats på kulturområdet med hovedvekt på fylkeskommunen og kommunen. Ettersom det legges opp til en enkel lov uten detaljerte føringer for bevilgningsnivå eller organisering, vil utkastet til kulturlov ikke ha direkte økonomiske eller administrative konsekvenser.

--------

Forslag til Lov om offentlige myndigheters ansvar for kulturvirksomhet

§ 1. Formål

Lovens formål er å fastlegge offentlige myndigheters ansvar for å fremme og legge til rette for et bredt spekter av kulturvirksomhet, slik at alle kan få mulighet til å delta i kulturaktiviteter og oppleve et mangfold av kulturuttrykk.

§ 2. Definisjoner

Med kulturvirksomhet menes i denne loven å

a) skape, produsere, utøve, formidle og distribuere kunstuttrykk,

b) verne om og fremme innsikt i kulturarven,

c) delta i kulturaktivitet,

d) utvikle kulturfaglig kunnskap og kompetanse.

§ 3. Statens ansvar

Staten har et overordnet ansvar for å fremme og legge til rette for et bredt spekter av kulturvirksomhet over hele landet gjennom rettslige, økonomiske, organisatoriske, informerende og lignende virkemidler og tiltak.

Staten skal utforme virkemidler og gjennomføre tiltak for å fremme og verne et mangfold av kulturuttrykk i samsvar med internasjonale rettigheter og forpliktelser.

§ 4. Fylkeskommunens og kommunens ansvar

Det påligger fylkeskommunen og kommunen å sørge for økonomiske, organisatoriske, informerende og andre typer virkemidler og tiltak, som fremmer og legger til rette for et bredt spekter av kulturvirksomhet regionalt og lokalt. Fylkeskommunen og kommunen skal sørge for at kulturlivet har mest mulig forutsigbare utviklingskår.

Fylkeskommunen og kommunen skal fremme profesjonalitet og kvalitet i kulturtilbudet og legge til rette for deltakelse i kulturaktiviteter.

Fylkeskommunen og kommunen skal sørge for at personer, organisasjoner og institusjoner har tilgang til informasjon om muligheter for økonomisk støtte og andre virkemidler og tiltak.

Merknader til enkelte bestemmelser

Til § 1. Formål

Paragrafen fastslår at loven skal gjelde offentlige myndigheters ansvar for å fremme og legge til rette for et bredt spekter av kulturvirksomhet. Med offentlige myndigheter menes stat, fylkeskommune og kommune. Kulturvirksomhet er definert i § 2.

Med ”fremme og legge til rette for” menes å sikre gode rammevilkår med utgangspunkt i armlengdes avstandsprinsippet. Dette prinsippet skal sikre kulturlivets uavhengighet i forhold til politiske myndigheter, uten at det rokker ved offentlige myndigheters ansvar for kultursektoren.

Med ”bredt spekter” menes en variasjon i kulturuttrykk og -aktiviteter som imøtekommer behov i en sammensatt befolkning. Dette innebærer at offentlige myndigheter også skal fremme og legge til rette for uttrykk og aktiviteter som har et smalt nedslagsfelt, ettersom det er summen av disse som skaper et bredt sammensatt tilbud.

Paragrafen fastslår videre at et bredt spekter av kulturvirksomhet skal gi alle mulighet til å delta i kulturaktivitet og oppleve et mangfold av kulturuttrykk. Med ”alle” menes ulike lag og deler av befolkningen i Norge på tvers av geografi, økonomi, kjønn, alder, etnisitet og sosiale og kulturelle skillelinjer.

Gjennom formuleringene ”å delta i kulturaktivitet” og ”å oppleve et mangfold av kulturuttrykk” ivaretas både et aktivitets- og brukerperspektiv og et uttrykksperspektiv.

”Kulturuttrykk” viser til bruken av dette begrepet i UNESCO-konvensjonen om kulturelt mangfold. I konvensjonen betyr ”kulturuttrykk” ”uttrykk som er resultat av enkeltpersoners, gruppers eller samfunns kreativitet, og som har et kulturinnhold”. ”Kulturinnhold” viser til ”den symbolske betydningen, den kunstneriske dimensjonen og de kulturelle verdiene som springer ut fra eller uttrykker kulturelle identiteter”.

Til § 2. Definisjoner

”Kultur” kan ikke entydig defineres som objekt for lovgivning. I lovutkastet er det gitt en vid og ikke uttømmende definisjon av kulturvirksomhet. Det er lagt til grunn en sektorforståelse av kulturbegrepet, dvs. at det omfatter de forskjellige uttrykkene og aktivitetene innenfor kulturlivet og kulturpolitikkens virkeområde.

Med ”kulturvirksomhet” menes å

a) skape, produsere, utøve, formidle og distribuere kunstuttrykk,

b) verne om og fremme innsikt i kulturarven,

c) delta i kulturaktivitet

d) utvikle kulturfaglig kunnskap og kompetanse

Under punkt a) siktes det til virksomhet utført av kunstnere og andre kulturarbeidere, organisasjoner og institusjoner som opera, teatre, orkestre og ensembler for å skape, produsere, utøve, distribuere og formidle alle former for kunstuttrykk slik som billedkunst, arkitektur, design, kunsthåndverk, musikk-, scenekunst-, film- og litteraturuttrykk samt ulike blandingsformer.

Under punkt b) siktes det til arbeid innenfor arkiv- bibliotek- og museumsområdet med innsamling, forsking, dokumentasjon, bevaring og formidling som skaper grunnlag for økt kunnskap om og innsikt i kultur og levesett i Norge, samt virksomhet som har som formål å spre informasjon og fremme kunnskap og refleksjon om kultur- og samfunnsspørsmål.

Under punkt c) siktes det til øvrig deltakelse i kulturaktivitet som ikke har et profesjonelt siktemål.

Under punkt d) siktes det til kunst- og kulturfaglig opplæring og utdanning, innenfor både grunnopplæring, inkludert obligatorisk grunnskole og kulturskolene, samt høyere utdanning og voksenopplæring.

Grunnskoleopplæring og videregående opplæring er regulert i Lov 1998-07-17 nr. 61 om grunnskolen og den videregående opplæringen. § 13-6 om musikk- og kulturskoletilbud fastsetter at alle kommuner alene eller i samarbeid med andre kommuner skal ha et musikk- og kulturskoletilbud til barn og unge, organisert i tilknyting til skoleverket og kulturlivet ellers. Høyere utdanning er regulert i LOV 2005-04-01 nr 15: Lov om universiteter og høyskoler. Voksenopplæring er regulert i LOV 1976-05-28 nr 35: Lov om voksenopplæring.

Idrettsfeltet inngår ikke i lovens virkeområde.

§ 3. Statens ansvar

Paragrafens første ledd fastslår statens overordnede ansvar for å fremme og legge til rette for et bredt spekter av kulturvirksomhet over hele landet gjennom rettslige, økonomiske, organisatoriske, informerende og andre typer virkemidler og tiltak. Slike virkemidler og tiltak kan omfatte

· etablering av institusjoner og organisasjoner som statlige fagorgan og andre institusjoner og organisasjoner med formål å fremme kulturvirksomhet,

· finansiering av kulturinstitusjoner og -organisasjoner,

· ulike former for prosjekt- og stipendordninger for kunstnere og andre kulturarbeidere.

Selv om staten har det overordnede ansvaret, forutsetter utforming og gjennomføring av en slik helhetlig nasjonal kulturpolitikk samarbeid mellom stat, fylkeskommune og kommune.

Andre ledd i paragrafen fastslår statens ansvar for å utforme kulturpolitiske virkemidler og gjennomføre tiltak for å fremme og verne et mangfold av kulturuttrykk i samsvar med internasjonale rettigheter og forpliktelser.

Med ”internasjonale rettigheter og forpliktelser” menes de rettighetene og forpliktelsene som er nedfelt i internasjonale konvensjoner om kultur som Norge har ratifisert, eller som er inkorporert i norsk rett.

Sentrale konvensjoner er FN-konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle retter (1966), art. 15, Europarådets rammekonvensjon for beskyttelse av nasjonale minoriteter, Europarådets pakt for regions- eller minoritetsspråk, Bernkonvensjonen av 1886 om beskyttelse av litterære og kunstneriske verk, sist revidert i 1971 og UNESCO-konvensjonen om vern og fremme av et mangfold av kulturuttrykk (ikke ratifisert).

I henhold til UNESCO-konvensjonen om vern og fremme av et mangfold av kulturuttrykk, Artikkel 6 – Partenes rettigheter på nasjonalt nivå,

skal hver Part kunne vedta tiltak for å verne og fremme et mangfold av kulturuttrykk innenfor sitt territorium. Slike tiltak kan være:

· reguleringstiltak med formål å verne og fremme et mangfold av kulturuttrykk;

· tiltak som på en hensiktsmessig måte gir mulighet for egne kulturaktiviteter, -varer og -tjenester blant alle dem som er tilgjengelige på nasjonalt område og som er egnet til å skape, produsere, formidle, spre og bruke slike nasjonale kulturaktiviteter, -varer og -tjenester, og bestemmelser som gjelder språket som benyttes for slike aktiviteter, varer og tjenester;

· tiltak som har til hensikt å skaffe uavhengig, nasjonal kulturindustri og –virksomhet i uformell (informal) sektor reell tilgang til midler for produksjon, spredning og distribusjon av kulturaktiviteter, -varer og -tjenester;

· tiltak som har til hensikt å skaffe offentlig økonomisk støtte;

· tiltak som har til hensikt å oppmuntre ideelle organisasjoner så vel som offentlige og private institusjoner, kunstnere og andre kulturarbeidere til å utvikle og fremme fri utveksling og distribusjon av ideer, kulturuttrykk og kulturaktiviteter, -varer og -tjenester, og å stimulere både skaperkraft og tiltakslyst;

· tiltak som har som formål å etablere og støtte offentlige institusjoner på en hensiktsmessig måte;

· tiltak som har til hensikt å legge forholdene til rette for og å støtte kunstnere og andre som er involvert i å skape kulturuttrykk;

· tiltak som har til hensikt å styrke mediemangfoldet, bl.a. gjennom allmennkringkasting.

Til § 4. Fylkeskommunens og kommunens ansvar

Paragrafens første ledd fastlegger fylkeskommunens og kommunens plikt til å sørge for økonomiske, organisatoriske, informerende og liknende virkemidler og tiltak som fremmer og legger til rette for variert kulturvirksomhet.

Bevilgningsnivået skal være tilstrekkelig for å fremme og legge til rette for et ”bredt spekter” av kulturvirksomhet, dvs. en variasjon i kulturuttrykk og -aktiviteter som imøtekommer ulike behov i befolkningen.

Økonomiske, organisatoriske, informerende og andre typer virkemidler og tiltak kan omfatte bl.a.:

· driftstilskudd til nasjonale/regionale og lokale institusjoner og organisasjoner,

· drift av kulturanlegg eller tilskudd til drift, bygg og vedlikehold av kulturanlegg,

· aktivitets- og prosjektstøtteordninger for kunstnere og andre kulturarbeidere,

· ulike former for stipendordninger for kunstnere og kulturarbeidere

Første ledd fastlegger videre at fylkeskommunen og kommunen skal sørge for at kulturlivet har mest mulig forutsigbare utviklingskår. I henhold til kommuneloven (Kapittel 8. Økonomiplan, årsbudsjett, årsregnskap og rapportering, § 44. Økonomiplan) skal kommunestyret og fylkestinget en gang i året vedta en rullerende økonomiplan. Økonomiplanen skal omfatte minst de fire neste budsjettår. Økonomiplanen skal omfatte hele kommunens eller fylkeskommunens virksomhet og gi en realistisk oversikt over sannsynlige inntekter, forventede utgifter og prioriterte oppgaver i planperioden. For å følge opp pålegget om å sørge for at kulturlivet har mest mulig forutsigbare utviklingskår, skal en oversikt over sannsynlige inntekter, forventede utgifter og prioriterte oppgaver innenfor kulturområdet inngå i økonomiplanen.

Paragrafens andre ledd forplikter fylkeskommunen og kommunen til å fremme profesjonalitet og kvalitet i kulturtilbudet. Dette forutsetter at fylkeskommunen og kommunen selv besitter, eller innhenter, faglig kompetanse som kan sikre at profesjonalitet og kvalitet ivaretas som styrende kriterier for tildeling av offentlig støtte til kulturvirksomhet.

Andre ledd forplikter videre fylkeskommunen og kommunen til å fremme deltakelse i kulturaktiviteter. Dette innebærer at fylkeskommunen og kommunen også skal fremme og legge til rette for deltakelse i kulturaktiviteter som ikke har et profesjonelt siktemål.

Tredje ledd forplikter fylkeskommunen og kommunen til å sørge for at personer, organisasjoner og institusjoner har tilgang til informasjon om muligheter for økonomisk støtte og andre virkemidler og tiltak. Informasjonen skal være lett tilgjengelig for alle og fremstilt på en oversiktlig måte.

Utfordringer - internasjonale (handelsavtaler), regionalt og lokalt.

De siste tiårene har det skjedd ganske grunnleggende endringer i kulturlivet både internasjonalt, nasjonalt og lokalt. Globaliseringen fører til økt kulturelt mangfold, og de kulturelle ytringsformene internasjonaliseres. Det lokale og stedsspesifikke inngår nye og overraskende forbindelser med det regionale og internasjonale. Forestillinger om den norske felleskulturen utfordres i et samfunn som blir mindre og mindre enhetlig. Uttrykksmangfoldet vokser, og publikum blir mer differensiert.

Dette er endringer som også virker inn på kulturlivet i norske lokalsamfunn. De siste tiårene har det vokst frem flere tiltak på siden av den institusjonelle infrastrukturen som ble etablert i 1970- og 80-årene. Deler av kulturvirksomheten er helt eller delvis frikoplet fra tiltak i regi av den kommunale kultursektoren. Det har vokst frem nye koplinger mellom ulike aktører, organisering og arbeidsformer har endret seg, og skillet mellom offentlig og privat kulturvirksomhet er blitt mer uklart. Tidsavgrensete prosjekter og flyktig nettverksorganisering er blitt mer vanlig. En rekke tiltak, ikke minst et hundretalls festivaler, er vokst frem på lokale premisser, ofte med sterk lokal forankring og stor frivillig innsats. En del får også bidrag fra privat næringsliv og blir sett i nær sammenheng med en bærekraftig lokal og regional utvikling. Det er gjerne etablert nettverk i og mellom regioner og opprettet kontakter med internasjonalt kulturliv.

Et fragmentert kulturliv preget av omfattende endringer stiller offentlige myndigheter overfor nye kulturpolitiske utfordringer. Tiltak og virkemidler for å fremme lokalt og regionalt kulturliv må sees i forhold til dagens sammensatte kultursituasjon.

Internasjonale utfordringer

Debatten om kulturlov har først og fremst dreid seg om forholdet mellom stat, fylkeskommune, kommune og kulturlivet. Med økende grad av globalisering utfordres imidlertid utformingen og gjennomføringen av kulturpolitikken. I Soria Moria-erklæringen er den politiske målsettingen når det gjelder handlingsrommet for en nasjonal kulturpolitikk uttrykt slik: ”Det er avgjørende at handlefriheten i kulturpolitikken, og dermed muligheten til å bygge opp under vårt eget språk og kulturuttrykk, ikke begrenses av internasjonale handelsavtaler.”

Etter departementets vurdering bør en generell kulturlov også ta hensyn til denne internasjonale dimensjonen og bidra til å sikre handlingsrommet for en nasjonal kulturpolitikk.

En sentral side ved globaliseringen er at ulike vare- og tjenestemarkeder blir internasjonale. Dette gir seg bl.a. utslag i rettsliggjøring gjennom traktatfesting. For Norges del kommer dette særlig til uttrykk gjennom WTO og EØS.

Innenfor både WTO og EØS er forholdet mellom kultur og handel omstridt. Striden gjelder blant annet i hvilken grad kulturhensyn kan begrunne tiltak som samtidig utgjør begrensninger i forhold til vare- og tjenestehandel.

WTO

Kultur er omfattet av WTO ved at kulturelle tjenester inngår i tjenesteforhandlingene (GATS) under sektorene (i) audiovisuelle tjenester og (ii) rekreasjon, kultur og sport. Kulturvarer omfattes av GATT.

I dag har svært få land, heller ikke Norge, liberalisert kultur- og audiovisuell sektor under GATS. Imidlertid er det en generell intensjon i GATS om progressiv liberalisering, og WTO vurderer å innføre strengere regler for mulighetene til å gi subsidier. Sammen med andre faktorer innebærer dette at EU og enkeltland kan bli satt under press for å fjerne eller redusere ordninger på kultur- og AV-området. Det er altså usikkert hvilken frihet WTO-landene vil ha i fremtiden til å støtte og regulere sine kultur- og audiovisuelle tjenester.

EØS

EØS-avtalen medfører at tiltak som blir iverksatt, må være i samsvar med de kravene som følger av bestemmelsene i EØS-avtalens hoveddel. Dette er hovedprinsippene om de fire frihetene – fri flyt av varer, personer, tjenester og kapital, forbudet mot konkurranseregulerende samarbeid og forbudet mot konkurransevridende offentlig støtte. Disse bestemmelsene gjelder som norsk lov og skal legges til grunn ved eventuell motstrid med andre norske bestemmelser. Siden reglene gjelder som norsk lov, kan verne- og stimuleringstiltak for kultur utfordres direkte for norske domstoler i de tilfeller tiltakene påvirker samhandelen i EØS-området. Regelverket inneholder imidlertid flere unntaksbestemmelser, samt rom for å gi dispensasjoner i enkelttilfeller.

I løpet av 1990-tallet ble kulturhensyn traktatfestet både i EU- (art. 6) og EF-traktaten (art. 151). I konstitusjonstraktaten i EU er dette ført videre. I EØS-avtalen er det derimot ingen traktatfesting av kulturhensyn som lovlig begrunnelse for å innføre handelsrestriksjoner. Traktatendringene i EU er ikke blitt innført i EØS-traktaten. Kulturhensyn synes derfor mindre tungtveiende i forhold til frihandel under EØS-avtalen enn mellom EUs medlemsstater.[1]

Et illustrerende eksempel er EFTA-domstolens sak 1/01, den såkalte Einarsson-saken på Island, der differensierte momssatser for fremmedspråklig og islandsspråklig litteratur ble utfordret. Domstolen fant at lavere momssatser for bøker på islandsk stred mot EØS-traktaten. Å fremme det nasjonale språket ble ikke vurdert som en lovlig begrunnelse for tiltaket.

UNESCO-konvensjonen om vern og fremme av et mangfold av kulturuttrykk

En ny konvensjon om å verne og fremme et mangfold av kulturuttrykk (konvensjonen om kulturelt mangfold) ble vedtatt på UNESCOs generalkonferanse 20. oktober 2005. Kun to land stemte imot, USA og Israel.

Inntil konvensjonen ble vedtatt fantes det ingen generell rettslig bindende kulturkonvensjon på globalt plan, og konvensjonen vil derfor fylle et rettslig tomrom. Formålet med konvensjonen er å fastslå medlemslandene rett til å vedta og gjennomføre en kulturpolitikk som legger til rette for et mangfold av kulturuttrykk. Konvensjonen trer i kraft når minst 30 land har ratifisert. Per oktober 2006 har 14 land ratifisert konvensjonen, men ratifikasjonsprosessen pågår i en rekke land, bl.a. i EU. I St.prp. nr. 76 (2005-2006) har Regjeringen anmodet om Stortingets samtykke til å ratifisere UNESCO-konvensjonen.

Kulturpolitikken i Norge og mange andre land er basert på erkjennelsen av at markedskrefter og konkurranse er et utilstrekkelig grunnlag for å sikre et variert og kvalitativt godt kulturliv. En aktiv kulturpolitikk er nødvendig for å sikre et mangfold av kulturuttrykk og dermed gi reelle valgmuligheter. Konvensjonen legitimerer den rollen en målrettet kulturpolitikk kan spille for å sikre kulturelt mangfold, både nasjonalt og internasjonalt.

Konvensjonen slår fast at kulturaktiviteter, -varer og -tjenester, kan ha en dobbel dimensjon; de kan være deler av et kommersielt marked og samtidig utgjøre viktige verdi- og identitetsbærende elementer i et lands kultur. Konvensjonen bekrefter partenes rett til å ta hensyn til kulturdimensjonen når de utformer kultur- og mediepolitiske tiltak.

Spørsmålet om grunnlovsfesting av kulturhensyn?

I diskusjonene om en generell kulturlov er også spørsmålet om en grunnlovsfesting av kulturhensyn blitt reist. Spørsmålet er særlig relevant i forhold til de internasjonale utfordringene som er diskutert ovenfor.

En slik grunnlovsfesting vil kunne markere verdien av kulturdimensjonen i det norske samfunnet og slik sett være en grunnleggende premiss for den betydning kulturpolitikken til enhver tid skal ha. En grunnlovsfesting av kulturhensyn vil altså være en klar viljeserklæring.

I dag finnes det noen slike bestemmelser i Grunnloven: Grunnloven § 110 om retten til arbeid, Grunnloven § 110 a om samisk språk og kultur, § 110 b om miljø og § 110 c om menneskerettigheter. I vurderingen av en grunnlovsfesting av kulturhensyn, kan det være behov for å undersøke nærmere hvilken rolle slike bestemmelser kan spille i politiske og rettslige beslutningsprosesser.

Kulturpolitisk handlingsrom i forholdet til internasjonalt regelverk

En må vurdere om en grunnlovsfesting av kulturhensyn vil kunne ha en reell politisk og rettslig betydning. Et argument er at en slik grunnlovsbestemmelse kan medføre at tiltak som er grunngitt i kulturhensyn vil stå sterkere i forhold til internasjonale traktater som WTO og EØS.[2] Grunnloven er det høyeste uttrykk for folkeviljen og går foran traktater og vanlig lov.

I så fall vil en slik grunnlovsbestemmelse kunne være et argument til støtte for den generelle europeiske posisjonen som er i tråd med UNESCO-konvensjonen om kulturelt mangfold. Å grunnlovsfeste kulturhensyn vil være et sterkt signal, også internasjonalt, som oppfølging av denne konvensjonen.

Språkdimensjonen i kulturpolitikken

Hensynet til norsk språk er en viktig del av kulturpolitikken. En rekke kulturpolitiske tiltak har helt eller delvis som siktemål å styrke og utvikle bruk av norsk språk. Den såkalte Einarsson-saken E-1/01 som er omtalt ovenfor kan illustrere at slike hensyn ikke er like selvsagte innenfor rammene av EØS-avtalen. Det er blitt hevdet at en grunnlovsfesting av språk- og andre kulturhensyn kan være med på å styrke mulighetene til å utforme og gjennomføre tiltak for å ivareta og fremme de nasjonale språkene.

I gjeldende grunnlov er hensynet til samisk språk og kultur nedfelt i § 110a som pålegger staten å legge forholdene til rette for at den samiske folkegruppen kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv. Det kan argumenteres for at norsk språk også burde omfattes av en liknende formulering.

Prosessen videre

Det må vurderes om en grunnlovsfesting av kulturhensyn er et egnet virkemiddel for å sikre handlingsrommet for en nasjonal kulturpolitikk. I neste omgang må det også eventuelt utredes hvordan en slik bestemmelse bør utformes, og hvilke konsekvenser den vil kunne få.

I tillegg må en drøfting av spørsmålet om grunnlovsfesting av kulturhensyn bl.a. se på forholdet til eksisterende grunnlovsbestemmelser med kulturpolitisk relevans som § 110a, men også bestemmelsen om ytringsfrihet, § 100 sjette ledd. Denne bestemmelsen innebærer et stykke på vei en grunnlovsfesting av det som ville ligge i en prinsippbestemmelse om kulturhensyn. Det kan også være aktuelt å se spørsmålet om en grunnlovsfesting av kulturhensyn i sammenheng med diskusjonen om øvrige grunnlovsrevisjoner.

Dette er noen av de problemstillingene som må utredes nærmere i lys av høringsinstansenes svar. Regjeringen vil komme tilbake til spørsmålet etter høringsrunden. I samsvar med Grl. § 112 må et eventuelt grunnlovsforslag i Stortinget fremsettes senest høsten 2008, og det kan ikke vedtas før tidligst våren 2010.

Oppsummering