Fylkesrådet i Nord-Trøndelag, sak nr 51/2004

Fylkesrådet i Nord-Trøndelag

Nord-Trøndelag fylkeskommune

SAKSPROTOKOLL

Sak nr. 51/2004

Ny lov om skogbruk, Høring

Behandlet/behandles av	Møtested	Møtedato	Sak nr.
Fylkesrådet i Nord-Trøndelag	Fylkets Hus, Steinkjer	29.03.2004	51/2004

Saksbehandler:	Ole Sivert Hembre
Arkivsak:	2003/06519
Arkivkode:	312

Fylkesrådens innstilling til vedtak:

Lov om skogbruk var i utgangspunktet ment å være en næringslov for skogbruket som skulle sikre skogen som ressurs og grunnlag for verdiskaping også for framtiden.

Sideordnede mål og krav vedrørende miljø, artsmangfold, kultur og friluftsliv må kunne forutsettes ivaretatt innenfor ny plan- og bygningslov.

Særdeles viktige arealer mht miljø, artsmangfold, kultur og friluftsliv, bør kunne erverves av det ”offentlige”.

I det videre arbeid med oppfølging av loven er det avgjørende at det legges opp til ordninger som fremmer hogst, foryngelse og skjøtsel i skogen.

Protokoll

Innstillingen ble enstemmig vedtatt.

Fylkesrådens vurdering:

Den viktigste grunn til bekymring over skogpolitikken i dag er at det langsiktige

skogproduksjonsmålet i realiteten ikke eksisterer, - jfr. at tilskuddet til planting er tatt bort. Det er grunn til å tro at Landbruksdepartementet bøter på dette ved en foryngelsesforskrift. Tar bort gulrota og bruker pisken. Dette kan oppfattes å rokke ved balansen i forholdet frihet - ansvar.

Lovutkastet berører ikke problemene knyttet til den lagsiktige trenden at det hugges stadig mindre i skogen. Som følge av dette får ikke samfunnet utnyttet hele verdiskapingspotensialet som skogbruket har. Lov om skogbruk skulle, ut fra behandlingen av Skogmeldingen i Stortinget, være en næringslov, en lov for skogbruket. Det er den bare delvis blitt.

Det er riktig og viktig å ta vare på de miljøverdier som finnes i skogarealene, men i lovutkastet har dette til dels tatt fokuset bort fra skogbrukets åpenbare behov for en lov for skogressursen og verdiskaping knyttet til den.

Tiltak som ”levende skog” og ny plan- og bygningslov bør kunne ivareta miljøverdiene i skogbruket på en ryddig måte.

Miljøtilstanden på skogarealene etter mange hundre år med skogbruk må betegnes som god ut fra følgende utsagn:” Forskinga og oppbygging av kunnskap dei seinare åra har vist at det er viktige miljøverdiar nær sagt over heile skogsarealet”. (side 44 i ”forslag til lov om skogbruk”)

Steinkjer, 26. mars 2004

Susanne Bratli

fylkesråd for samferdsel, næring og miljø
(sign)

Saksutredning for fylkesrådet

Hjemmel/referanse for saken:

Forslag til ny lov om skogbruk datert 10.12.03 Utkas016.

Fylkestingssak 12/2004 http://www.ntfk.no/bibliotek/saker/2004/FT/FT04012.htm

Trykte vedlegg:

Forslag til ny lov om skogbruk, lovteksten

Fylkestingssak nr 12/2004

Utrykte vedlegg:

Forslag til ny lov om skogbruk

Utredning

Til grunn for denne uttalelsen ligger:

Innst. S.nr.208 (1998-1999) Innstilling fra Næringskomiteen om verdiskaping og miljømuligheter i skogsektoren (Skogmeldingen) som resulterte i Stortingets bestillingen av forslag til en ny lov om skogbruk. Det ble presisert at det skulle være en næringslov.

Fylkestinget i Nord-Trøndelag hadde situasjonen for skognæringen opp til debatt 19/2-03. Der ble det etterlyst en analyse for mulighetene innen skogbransjen i Nord-Trøndelag. Konklusjonen var bekymring over lav avvirkning og lite skjøtsel i skogen.

Videre har det vært tatt direkte kontakt med aktører i skogbruket i fylket.

Ut fra dette ble det satt opp fire kriterier for å vurder innholdet i forslag til ny lov om skogbruk: Fremmer loven økt avvirkning og verdiskaping skogbruket?

Er skogloven en lov for skognæringen?

Gir loven frihet under ansvar for skogeieren og lite byråkrati?

Gir lov om skogbruk klare og påregnelige rammer for næringen framover?

Kommentarer til de enkelte paragrafer i loven:

Utkast til lovtekst ligger som vedlegg.

§2 Virkeområde for lova:

Det virker forvirrende at lov om skogbruk også skal anvendes i ”område som er verna etter naturvernlova”

§ 4 Skogeigar sitt forvalteransvar:

Miljøansvaret kan medføre at tradisjonell drift i skogen ikke kan gjennomføres. Det kan gi skogbrukeren økonomiske tap. Det er ingen henvisning i loven med tanke på hvordan dette tapet skal erstattes.

Videre er det ingen definisjon i loven på hva som betraktes som en viktig nok miljøverdi for at normal skogsdrift ikke kan gjennomføres.

Det er det grunn til å tro at innholdet begrepet ”miljøverdiar” endres over tid, og det er grunn til å trekke fram side 44 – 4. avsnitt i utkastet til loven:”Forskinga og oppbygging av kunnskap dei seinare åra har vist at det er viktige miljøverdiar nær sagt over heile skogsaarealet”.

Dette elementet vil trolig bli en av grunnene til at avvirkningen i skogbruket vil gå ytterligere ned. Skogbruker føler seg utrygg og ser ingen grunn til å bli uthengt som ”miljøversting”.

Da er det sikrere å la skogen få stå urørt!

§ 5. Skogregistrering og skogbruksplan:

Det er knapt noen naturressurs i Norge som er like grundig kartlagt som skog. Derfor kan det stilles spørsmål om i om det er nødvendig i loven å hjemle for stadig nye registreringer og skogbruksplaner.

Andre ressurselementer i skogarealet innen biologi, geologi med flere, er i mindre grad kjent og fortjener kanskje økt oppmerksomhet med tanke på verdiskaping fra skogarealene

§ 6. Forynging og stell av skog:

Nå vil nok det aller meste av skogarealet raskt bli forynget naturlig, da spesielt med lauvtrær,

I dagens situasjon kan det være like økonomisk interessant med bestander av lauvtrær som bestander av bartrær. Men, skal det bli en skikkelig lauvtrebestand, må også den tynnes og stelles.

Ut fra dette kan det virke noe foreldet med den kategoriske plikten til foryngelse under trussel om straff.

Problemet med manglende foryngelse i dag er også knyttet til problemet med manglende avvirkning. Gammelskog blir stående med negativ tilvekst og tar opp plassen for ny produktiv skog

§ 7. Vegbygging i skog:

Her kan ”landbruksfaglege heilskapsløysningar” kanskje med fordel erstattes med

”næringsmessige heilskapsløysningar”

Videreutvikling av skogsveinettet er et sentralt virkemiddel til å få økt avvirkning i skogen. Derfor er det uheldig at skogbruker ikke kan benytte skogavgift/skogfondsmiddler til skogsbilveier.

§ 8. Hogst og måling:

Dersom ei drift kommer i konflikt med mangfaldet, friluftsverdiar, kulturminne kan kommunen nekte hogst. Følgelig oppstår det tap for skogbrukeren, hvem skal dekke tapet? Hvis området er viktig nok, bør kommunen søke å erverve området til de nevnte formål.

§ 10. Tiltak etter skader på skog:

Dette er det eneste punktet i loven som åpner for økt avvirkning i skogen, da som følge av uheldig skogbehandling: Nå kan det være mange grunner til at skogeier ikke avvirker hogstmoden skog. Manglende økonomisk resultat ved hogst. Det kan være hensynet til en framtidig eiendomsoverdragelse eller skattemessige forhold i den sammenheng. I en slik sammenheng kan kommunen påføre skogbruker store økonomiske tap ved å sette i gang hogst på hans eller hennes vegne.

Derimot kan det etter større naturskader være nødvendig å gå inn å rydde opp hvis ikke skogbruker gjør dette selv. Dette da for å hindre oppblomstring av sopp og skadelige innsekter. I denne sammenheng vil en slik oppblomstring av skadegjørere også kunne gjøre skade på tilstøtende arealer/eiendommer.

§ 11. Meldeplikt:

I lovforslaget er de to begrepene meldeplikt og tillatelse blandet sammen:

Meldeplikt vil si å varsle om et tiltak som er planlagt gjennomført, noe som bør være tilstrekkelig for å holde oversikt mht. aktiviteten i skogbruket.

Tillatelse er å søke om tillatelse før tiltaket settes i verk. Det vil si ingen aktivitet i skogen uten søknad er sendt og tillatelse til tiltaket er mottatt.

Når dette skal omfamne all aktivitet i skogen, skjøtsel inkludert, så viser det at lovens intensjonen om frihet under ansvar står svakt. Hele opplegget vil virke dempende på all skogskjøtsel.

Videre vil dette punktet kunne gi hjemmel for et betydelig byråkrati

§ 13. Skogområde med viktige miljøverdiar:

Hvis det avdekkes spesielt viktige miljøverdiar, kultur verdier eller at området har stor betydning for friluftslivet, bør dette arealet erverves til dette formål av departementet ved kommunen. Forvaltningen av skogsområdet kan fortsatt ligge hos skogeier.

§ 14. Innbetaling til skogfond og § 15. Bruk av skogfondet:

I forarbeidet til loven: ”Departementet viser til at den nye lova bruker omgrepet skogfond om dei midlar som skogeigar skal sette av og føre tilbake til skogen. Dette er ei tvungen fondsavsettnad, skogeigaren har ikkje krav på renter av inneståande middel på skogfond ” og Departementet kan gi nærare forskrifter om bruk av skogfondet.

Dette er det samme som gjeldende ordning med skogavgift . Derfor er det like greit å kalle ordningen for skogavgift fortsatt. (og skogavgift vet skogeierne hva er og hvordan den fungerer).

Departementet oppfordres til å kunne åpne for at skogavgiftsmidler og rentemidler også kan nyttes til andre næringstiltak knyttet til skogbruk når det skal utarbeides nærmere forskrifter om bruk av midlene.

§ 17. Avgift på skogsvirke for å fremme forsking og utvikling i skogbruket:

Det virker påfallende at forskning innen denne sektor skal finansieres annerledes enn andre sektorer i samfunnet. Noe utviklingsarbeidet faller naturlig innenfor skogeierorganisasjoner og industrisammenslutninger og deres arbeid. De må kunne søke finansiering på like vilkår med andre sektorer. Ordningen med ”Skattefunn ”bør kunne utnyttes både av sektorens sammenslutninger, bedrifter og den enkelte skogbruker.

Grunnforskning på dette felt er, og må fortsatt være, et ansvar for samfunnet på linje med andre vitenskaper.

§ 18. Tilskot:

Redusert tilskudd til skogplanting og skjøtsel i skogbruket utgjør bortfall ca 100 mill kr i inntekter i året, mens kompensasjonen i form av endret skatteopplegg utgjør 10 mill kr i året. Skogbruket taper årlig ca 90 mill kr på omleggingen.

Konklusjon:

Den viktigste grunn til bekymring over skogpolitikken i dag er at det langsiktige

Det er viktig at plan- og bygningsloven brukes til å avveie ulike sektorinteresser og hensyn. Forslaget til ny plan- og bygningslov legger enda bedre til rette for det enn nåværende lov. Slike avveininger vil nesten alltid betinge utøvelse av politiske skjønn som skal tilligge folkevalgte organ. Ny skoglov må derfor tilpasses det nye forslaget til plan- og bygningslov som bør behandles av Stortinget snarest mulig. En overordnet ny plan- og bygningslov bør vedtaes før nye underordnede sektorlover fremmes.

Tiltak som "levende skog" og plan- og bygningsloven bør derfor kunne ivareta miljøverdiene i skogbruket på en ryddig måte.

Vedlegg 1

Forslag til ny Lov om skogbruk (skogbrukslova), 10.12.03 68

KAP I. INNLEIANDE FØRESEGNER

§ 1. Formålet med lova

Denne lova har til formål å fremme ei berekraftig forvaltning av skogressursane i landet med sikte på verdiskaping, og å sikre det biologiske mangfaldet, omsyn til landskapet, friluftslivet og kulturverdiane i skogen.

§ 2. Virkeområdet for lova

Denne lova gjeld for all skog, det vil seie all grunn som produserer skog eller som etter ei samla vurdering er best egna til skogproduksjon.

Med mindre noka anna går fram av vedtatt plan eller forskrift gjeld lova òg i område som etter plan- og bygningslova er lagt ut til eit anna formål enn landbruk, men ikkje tatt i bruk til dette formålet, og i område som er verna etter naturvernlova.

Lova kan ikkje bli nytta i strid med dei rettane reindriftssamane har til trevirke og brensel.

§ 3. Skogbruksstyresmakt

Departementet er den øvste skogbruksstyresmakta etter denne lova. Det mynde som ligg til kommunen, Fylkesmannen og fylkeslandbruksstyret går fram av føresegnene i lova, eller ut frå delegasjon frå departementet. Departementet kan delegere mynde etter lova til andre offentlege organ.

Vedtak eller oppgåver som i eller i medhald av lova er lagt til kommunen kan på eige initiativ bli behandla av departementet eller anna skogbruksstyresmakt når viktige omsyn tilseier det.

Fylkesmannen er skogbruksstyresmakt for skog som kommunen eig anten heilt eller delvis. Departementet avgjer kven som skal vere skogbruksstyresmakt for skog som fylkeskommunen eig anten heilt eller delvis.

§ 4. Skogeigar sitt forvaltaransvar

Skogeigaren har ansvaret for at alle tiltak i skogen blir gjennomførte i samsvar med føresegnene i denne lova, og dei forskriftene som blir gitt i medhald av lova. Skogeigaren skal ha oversikt over og plikter å ta omsyn til miljøverdiane ved alle tiltak i skog. Dette miljøansvaret kan føre til at nokre tiltak i skogen ikkje kan gjennomførast.

Skogeigaren har òg ansvaret for at dei som gjer arbeid i skogen rettar seg etter lova, forskriftene og miljøansvaret. Innafor desse rammer står skogeigaren i forhold til denne lova fritt til å forvalte skogen sin ut frå eigne mål.

Departementet kan gi nærare forskrifter om dei omsyna skogeigaren skal ta i høve til skogproduksjonen og det biologisk mangfaldet, landskapet, friluftslivet og kulturverdiane.

KAP II. SKOGBRUKSTILTAK

§ 5. Skogregistrering og skogbruksplan

Skogregistrering er slike registreringar som er nødvendige for å utarbeide skogbruksplanar og områdevise skogoversikter.

Ein skogbruksplan er ein oversikt over skog- og miljøressursane på eigedomen og ein plan for forvaltninga av ressursane på den einskilde eigedomen.

Skogregistreringane kan gjennomførast i eit område jamvel om ikkje alle skogeigarane har tinga skogbruksplan. Alle skogeigarar skal ha melding om at registreringa blir gjort. Oversikter over miljøverdiane som kjem fram gjennom skogbruksplanlegginga skal vere offentleg tilgjengelege.

Departementet kan gi nærare forskrifter om skogregistreringar og skogbruksplanlegging med m. a. krav til innhaldet i planen og føresegner om korleis data som blir samla inn skal forvaltast. Det kan bli gitt pålegg om gjennomføring av skogregistreringar og utarbeiding av skogbruksplan.

§ 6. Forynging og stell av skog

Skogeigaren pliktar å syte for tilfredsstillande forynging etter hogst, og å sjå til at det er samanheng mellom hogstform og metode for forynging. Nødvendige tiltak for å leggje til rette for forynging skal setjast i gang innan 3 år etter at hogsten er skjedd.

Dersom skogeigaren ikkje rettar seg etter dette, avgjer kommunen om skogeigaren skal påleggjast å setje i verk tiltak for å sikre at arealet blir forynga. Tiltaket må setjast i verk innan ein frist som maksimalt kan vere på 2 år. Blir ikkje tiltaka utførte innan fristen, skal kommunen syte for at tiltaka blir utførte for skogeigaren si rekning.

Kommunen sine kostnader i denne samanhengen er tvangsgrunnlag for utlegg.

Kommunen kan nekte eller setje vilkår for å plante i skoglause område og ved skifte av treslag, grøfting, gjødsling eller bruk av plantevernmiddel så langt kommunen finn det nødvendig for å hindre store negative effektar på miljøverdiane, jf. § 1, under dette forureining av viktige vassførekomstar.

Departementet kan fastsetje nærare forskrifter om forynging og stell av skog, under dette om krav til tilfredsstillande forynging, om skifte av treslag, bruk av utanlandske treslag, grøfting i skog, gjødsling av skog, bruk av plantevernmiddel i skog og frø- og planteforsyninga i skogbruket.

Forslag til ny Lov om skogbruk (skogbrukslova), 10.12.03 70

§ 7. Vegbygging i skog

Bygging av vegar til skogbruksformål kan berre gjennomførast etter løyve frå

skogbruksstyresmakta, jf. § 3.

Planlegging og bygging skal skje på ein måte som tek omsyn til viktige miljøverdiar og som sikrar landbruksfaglege heilskapsløysingar. Det skal leggjast vekt på å oppnå eit rasjonelt vegnett, der det òg blir tatt omsyn til den nytten vegen kan få for anna næringsverksemd knytt til landbrukseigedomane.

Departementet kan gi nærare forskrifter om godkjenning, planlegging og bygging av skogsvegar og av andre anlegg og tekniske inngrep knytte til skogbruk.

§ 8. Hogst og måling

Ved hogst skal det takast omsyn til skogen sin framtidige produksjon og forynging samstundes som det blir tatt omsyn til biologisk mangfald, landskap, friluftsliv og kulturverdiar.

Det skal sytast for at bruk av stigar, løyper og andre ferdselsårer ikkje blir unødig vanskeleggjort for allmenta etter at hogsten er avslutta. Kommunen kan påleggje skogeigar å rette opp køyreskadar eller andre skadar etter tiltak i skogen.

Om kommunen finn at ein hogst blir planlagt eller skjer i strid med denne lova, eller kan føre med seg vesentlege ulemper for eigedommen sitt produksjonsgrunnlag, det biologiske mangfaldet, friluftsverdiar og kulturminne, kan kommunen nekte hogsten eller setje vilkår for korleis den skal gjennomførast.

Når ikkje anna er fastsett av departementet skal kjøpar og seljar syte for at alt skogsvirke som blir hogd til foredling, sal eller eksport blir målt. Departementet kan gi nærare forskrifter om registrering og oppgåveplikt i samband med slik måling.

§ 9. Førebyggande tiltak

Når det er fare for at større skogområde kan bli skadd av insekt- eller soppangrep skal kommunen setje i verk dei førebyggande tiltak som er nødvendige. Dette kan m. a. vere pålegg til einskilde skogeigarar. Dette gjeld òg for skog og einskilde tre i område som er regulert til andre formål enn skogproduksjon. Departementet kan fastsetje nærare forskrifter om slike tiltak, og korleis utgiftene skal dekkjast.

[Der beiting av vilt fører til vesentlege skader på skog som er under forynging, eller der beitinga er ei vesentleg hindring for å overhalde plikta til å forynge skog etter § 7 i denne lova, kan kommunen fastsetje ei tolegrense for beitetrykket.]

§ 10. Tiltak etter skader på skog

Når skogen er skadd som følgje av uheldig skogbehandling, råte, brann, vindfelling, skred, sjukdom, sopp-, smågnagar- eller insektangrep, eller andre forhold som reduserer skogproduksjonen vesentleg, kan kommunen setje i verk dei tiltak som er nødven- dige, m. a. påbod til skogeigaren om hogst. Kommunen skal setje ein frist for slike tiltak som ikkje skal vere lengre enn 2 år. Blir ikkje tiltaka utførte innan fristen, skal kommunen syte for at tiltaka blir utførte for skogeigaren si rekning. Kommunen sine kostnader i denne samanhengen er tvangsgrunnlag for utlegg.

§ 11. Meldeplikt

Når det er nødvendig for å halde kontrollen med praktisering av føresegnene i denne lova, kan kommunen eller anna skogbruksstyresmakt fastsetje at det skal vere meldeplikt for all hogst og alle tiltak knytt til forynging og stell av skog. Meldeplikta kan gjelde ein namngjeven skogeigar eller alle skogeigarar i heile eller delar av kommunen.

Meldinga skal sendast til kommunen seinast 3 veker før tiltaket er tenkt sett i verk.

Tilbakemelding frå kommunen skal vere motteke før tiltaket blir utført.

KAP III. VERNSKOG OG OMRÅDE MED HØGT PRIORITERTE

MILJØVERDIAR

§ 12. Vernskog

Med vernskog meiner ein i denne lova skog som tener som vern for annan skog, og område der skogen kan gi vern mot naturskadar. Vernskog kan òg omfatte område opp mot fjellet eller ut mot havet der skogen er så sårbar at det er nødvendig å kontrollere at skogen ikkje blir øydelagt ved feil skogbehandling.

Etter at kommunane har gitt uttale om spørsmålet, fastset fylkeslandbruksstyret grensene for vernskogen og retningsliner for forvaltninga av denne. Slike retningsliner kan omfatte meldeplikt, reglar for hogst og skjøtsel og anna. Kommunen skal syte for at alle eigarar av vernskog blir gjort kjente med vernskogvedtaket og innhaldet i den meldeplikta som blir fastsett, og kunngjere vedtaket i dei aviser kommunen elles nyttar til kunngjeringar.

§ 13. Skogområde med viktige miljøverdiar

Departementet kan ved forskrift fastsetje at det skal leggjast spesielle restriksjonar på skogbehandlinga i skogområde med særs viktige miljøverdiar knytt til biologisk mangfald, landskap, friluftsliv eller kulturminne. Desse restriksjonane kan gå ut over dei restriksjonane lova elles gir heimel for.

KAP IV. SKOGFOND M.M.

§ 14. Innbetaling til skogfond

Skogfond er ei tvungen fondsavsetjing som skal gi skogeigaren eit betre grunnlag for å finansiere eit berekraftig skogbruk.

Skogeigaren skal setje av middel til skogfondet ved sal, oreigning eller anna overdraging av hogd eller framdrive virke eller av tre på rot, ved skogeigaren sin bruk av virke for vidare sal eller anna overdraging, og ved skogeigaren sin bruk av virke til å dekkje eige behov i samband med verksemd som gjeld jord og skog.

Fylkesmannen kan frita ein skogeigar frå plikta til å innbetale til skogfond etter første ledd dersom det er urimeleg å krevje slik innbetaling, og skogeigaren kan vise til at det blir utført investeringsarbeid i skogen som minst svarar til den innbetalinga som er pliktig.

Inneståande skogfondsmiddel følgjer eigedomen ved overdraging til ny eigar, og inneståande middel kan ikkje skiljast frå eigedomen ved pantsetjing, tvangsfullføring eller på annan måte.

Departementet fastset kor stor fondsavsetjinga skal vere, men ho skal ikkje vere lågare enn 2 % av bruttoverdien av virket.

Departementet kan gi nærare forskrifter om utrekning og innkrevjing av pliktig innbetaling til skogfondet, og om den praktiske gjennomføringa av ordninga med skogfond.

Krav som kommunen har på innbetaling til skogfondet er tvangsgrunnlag for utlegg.

§ 15. Bruk av skogfondet

Skogfondet skal brukast til langsiktige investeringar til fordel for den skogen som virket kjem frå, eller til fordel for annan skog som skogeigaren har i same kommune.

Med godkjenning frå kommunen kan middel på skogfondet òg førast over til anna skog som skogeigaren har.

Skogfondet skal i første rekkje brukast til å fremme skogkultur, skogbruksplanlegging, skogproduksjon og tiltak som tar sikte på å sikre viktige miljøkvalitetar i skogen.

Departementet kan gi nærare forskrifter om bruken av skogfondet, mellom anna regler om frigjeving av fondsmiddel dersom det ikkje er behov for investeringar i skogen.

§ 16. Renter av skogfondsmiddel

Skogeigaren har ikkje krav på renter av inneståande middel på skogfond.

Rentene av skogfondet skal nyttast til administrasjon av skogfondordninga, og til å dekkje eventuelle tap i samband med innkrevjing av pliktig innbetaling til skogfondet.

Renter som ikkje blir brukt til desse formåla, kan brukast til ulike skogbruksformål etter nærare forskrifter fastsett av departementet.

§ 17. Avgift på skogsvirke for å fremme forsking og utvikling i skogbruket

Departementet kan vedta at det skal svarast ei avgift på skogsvirke til å fremme forsking og utvikling i skogbruket. Departementet kan i forskrifter fastsetje nærare reglar om innbetaling, bruk og forvaltning av denne avgifta, og for kor lang periode ho skal krevjast inn.

KAP V. AVSLUTTANDE FØRESEGNER

§ 18. Tilskot

Departementet kan fastsetje forskrifter om fordeling av og vilkår for utbetaling av tilskot til nærings- og miljøtiltak i skog etter slike rammer som Stortinget gir. Forskriftene kan innehalde føresegner om å krevje tilskot tilbake om vilkåra for tilskot ikkje er oppfylte.

§ 19. Tilsyn, kontroll og rapportering

Kommunen skal føre tilsyn med at føresegnene i lova blir haldne, og kontrollere at vedtak med heimel i denne lova blir gjennomførte.

Departementet kan gi forskrifter om den kontroll kommunen skal føre, samt om internkontrollar i skogbruket og om rapportar frå desse.

§ 20. Klage

Vedtak kommunen gjer etter denne lova kan påklagast til fylkeslandbruksstyret om ikkje departementet har gjort vedtak om at Fylkesmannen skal vere klageinstans.

Departementet eller den departementet har gitt mynde er klageinstans for vedtak gjort av fylkeslandbruksstyret eller Fylkesmannen i første instans.

§ 21. Straff og tvangsgebyr

Den som forsettleg eller aktlaust bryt eller medverkar til brot på føresegnene i denne lova, eller pålegg gitt i medhald av forskrifter eller vedtak med heimel i lova, straffast med bøter eller fengsel i inntil eitt år.

For å sikre at føresegnene i lova og vedtak fatta med heimel i lova blir gjennomførte, kan kommunen påleggje skogeigaren tvangsgebyr. Tvangsgebyret kan krevjast inn frå den frist kommunen har sett for retting av forholdet. Tvangsgebyr kan òg fastsetjast på førehand. Det kan fastsetjast at tvangsgebyret aukar så lenge det ulovlege forholdet varer ved, eller at det forfell for kvart brot.

Tvangsgebyret er tvangsgrunnlag for utlegg.

§ 22. Iverksetjing og overgangsreglar

Denne lov blir sett i kraft frå ………. Frå same tid held følgjande lover opp å gjelde:

a) Lov om husbruksskog av 9. juni 1939

b) Lov om avgift på skogsvirke til fremme av fellestiltak i skogbruket av 9. november 1956.

c) Lov om skogbruk og skogvern av 21. mai 1965.

Forskrifter og vedtak med heimel i dei lovane som er nemnde i første ledd skal gjelde til departementet fastset nye forskrifter etter denne lova. Departementet kan òg fastsetje dei overgangsordningar og forskrifter som er nødvendige for utfylling og iverksetjing av lova.

Område som ikkje er med i den nye lova

I høve til gjeldande lov om skogbruk og skogvern er fleire område ikkje tatt med i forslaget til ny lov. Noko er tatt ut fordi det ikkje lenger er nødvendig å ha særskilde lovføresegner på området, og noko er tatt ut for å oppnå ei forenkling. I tillegg er nokre føresegner i gjeldande lov blitt avløyst av anna lovgjeving.

Dei mest sentrale område som ikkje er med i forslaget til ny lov er:

Føresegner om fråsegner og avgjerder m.m. (gjeldande lov §§ 12, 13 og 54).

Desse føresegnene er no langt på veg dekka opp av forvaltningslova.

Føresegner om førehandsavgjerd, blinking, ”sikkerhetsstillelse” og minneleg avtale (gjeldande lov §§ 18, 20, 25, 27 og 53). Desse er ikkje aktuelle i ei ny tid.

Særskild føresegn retta mot forsikringsselskap etter brann m.m. (gjeldande lov § 22). Skogbrannforsikring er no så innarbeidd at det ikkje lenger er nødvendig å regulere dette i ei lovføresegn.

Føresegner knytte til offentleg eide og særskilt forvalta skogar, og unnatak for små skogeigedomar (gjeldande lov kap. VII). Den nye lova legg opp til at all skog skal behandlast likt utan omsyn til storleik eller kven som er eigar.

Nokre detaljerte føresegner om skogavgift (gjeldande lov §§ 41 – 49). Nokre av dei detaljreguleringane som i dag står i lova høyrer no heime i forskrifter. I tillegg er føresegna om ekstraordinær skogavgift (gjeldande lov § 49) ikkje med i forslaget til ny lov. Etter innføringa av valfri sats for innbetalinga av skogavgift er ikkje denne føresegna lenger aktuell.

Føresegner om omlegging av skogmark til anna formål enn skogproduksjon (gjeldande lov kap. IX). I forslaget til ny lov er det ikkje tatt inn slike føresegner. Dei fleste saker om omlegging av skog gjeld òg frådeling, og vil da bli behandla etter § 12 i jordlova. Omlegging av skog vil bli innarbeidd i § 8 i jordlova, sjå eige omtale av dette i Kap 9.1.

Behandlet/behandles av