Nord-Trøndelag fylkeskommune
SAKSPROTOKOLL
Lokalt
handlingsrom i organisering av grunnopplæringen - høring
Behandlet/behandles av |
Møtested |
Møtedato |
Sak nr. |
|
|
Grong videregående skole |
28.01.2003 |
4/2003 |
||
|
|
|
|
|
|
|
Saksbehandler: |
|
|||
|
Arkivsak: |
|
|||
|
Arkivkode: |
|
|||
Hovedutvalget for utdanning vedtar følgende uttalelse til
Utdannings- og forskningsdepartementets høringsdokument:
Moderniseringsprosjektet – lokalt handlingsrom i
organisering av grunnopplæringen
Protokoll
Lederen opplyste at Yrkesopplæringsnemnda behandlet saka i møte 21.01.2003 og fattet vedtak i samsvar med innstillinga.
FORSLAG:
Runbjørg Bremset Hansen (SV):
Nord-Trøndelag fylkeskommune
vil ikke tilrå å slutte seg til de føringene som departementet legger opp til
med endring av opplæringsloven.
En oppfordrer regjeringa til å komme med en samlet ”pakke” når det gjelder
grunnopplæringa, i tråd med tidligere skolereformer.
VOTERING:
|
Forslaget fra Runbjørg B. Hansen: |
Falt idet 1 stemme ble avgitt for og 7 imot. |
|
Innstillinga, pkt. 1: |
Enstemmig vedtatt. |
|
Innstillinga, pkt. 2: |
Enstemmig vedtatt. |
|
Innstillinga, pkt. 3: |
Vedtatt med 7 mot 1 stemme. |
|
Innstillinga, pkt. 4: |
Enstemmig vedtatt. |
----------
Saksutredning for
Hovedutvalget for utdanning
Referanse for saken:
Høringsdokument fra Utdannings og forskningsdepartementet av
13.11.02:
Moderniseringsprosjektet –lokalt handlingsrom i organisering av
grunnopplæringen – høring.
Trykt vedlegg:
Ovennevnte høringsdokument fra departementet av 13.11.02
Sammendrag:
I høringsdokumentet foreslås endringer i opplæringsloven som vil øke den lokale handlefriheten i organiseringen av grunnopplæringen.
Det går fram av dokumentet at ”forslagene er en del av Regjeringens moderniseringsprogram for offentlig sektor, der økt lokal handlefrihet er et viktig element.”
Forslagene gjelder:
Fylkesrådmannen tilrår at endringsforslagene støttes, men at det knyttes merknader til enkelte av nyordningene.
Ved behandling av saken er det foregått et samarbeid mellom Østlandssamarbeidet og Opplæringsregion Nord uten at det legges fram et felles saksframlegg til politisk behandling. Fylkene har i stor grad ens holdning til høringsdokumentet.
Saksframstilling:
Bestemmelsene om at klassedeling erstattes av en bestemmelse om pedagogisk forsvarlig størrelse på elevgruppene, og bestemmelsen om at klassestyrer erstattes med elevkontakt.
I kapittel 8 i opplæringsloven er organiseringen av elevene i klasser regulert i detalj (§§ 8-2, 8-3 og 8-4). Reglene gjelder for både grunnskolen og den videregående opplæringen. Alle elevene har etter § 8-2 rett til å høre til i en klasse.
Hver klasse skal ha en klassestyrer som har ansvar for praktiske, administrative og sosialpedagogiske oppgaver som gjelder klassen, blant annet kontakten med hjemmene.
Etter någjeldende lovs § 8-3 skal en klasse i videregående skole ikke ha mer enn 30 elever når skoleåret starter. I studieretningsfagene på yrkesfaglig studieretninger kan en klasse ikke ha mer enn 15 elever.
Fylkeskommunene kan vedta å gjøre unntak fra disse reglene, men departementet kan sette et slikt vedtak til side eller kreve at det blir tilført ekstra ressurser til undervisningen i vedkommende klasse.
Klassedelingsreglene innebærer at det defineres et minstenivå for de pedagogiske ressurser som må settes inn.
Departementet foreslår at §§ 8-2, 8-3 og 8-4 i opplæringsloven blir opphevet. I stedet foreslår departementet en ny § 8-2:
Ӥ 8-2 Organisering
av elevane i grupper
Elevane kan delast i grupper etter behov.
Gruppene må ikkje vere større enn det som er pedagogisk forsvarleg.
Organiseringa skal vareta elevane sitt behov for sosialt tilhør. Til vanleg
skal organiseringa ikkje skje etter fagleg nivå, kjønn eller etnisk tilhør.
Kvar elev skal vere knytt til ein lærar
(elevkontakt) som har særleg ansvar for dei praktiske, administrative og
sosialpedagogiske gjeremåla som gjeld eleven, blant anna kontakten med heimen.”
Departementet foreslår også at det i opplæringsloven kapittel 13 (ansvarskapitlet) legges inn en ny § 13-10 som presiserer det ansvar skoleeier har for at skolen blir tilført de nødvendige økonomiske ressurser og følger de faglige og formelle krav som gjelder for skolen:
Ӥ 13-10
Ansvarsomfang
Skoleeigaren har
ansvar for at krava i opplæringslova og forskriftene til lova blir oppfylte,
under dette å stille til disposisjon dei ressursane som er nødvendige for at
krava skal kunne oppfyllast.”
Konklusjon:
Forsøksordninger, innføring av ny pedagogikk og organisasjonsendringer i skolen gjør at tidligere bestemmelser om elevtall blir uaktuelle, og at det gamle klassebegrepet, herunder også klassestyrerbetegnelsen, i stor grad faller bort.
Ved at den tidligere detaljreguleringen tas ut av lovverket, synes det hensiktsmessig med en presisering av det helhetsansvar som skoleeier har, jf. forslag om ny § 13-10.
Ovenstående lovendringer, bl. a. bortfall av klassebetegnelsen, medfører en rekke tilpasninger av lov- og forskriftstekster som ikke omtales her.
Fylkesrådmannen slutter seg til departementets forslag.
Spørsmål om veiledende normer
Departementet ber høringsinstansene uttale seg om hvorvidt
det i tillegg til loven bør utarbeides en veiledende norm for hva som anses å
være forsvarlig ressursbruk i skolen.
Slike normer vil eventuelt kunne gi veiledning, spesielt i forbindelse med utarbeiding av budsjett og fastsetting av skolestruktur.
Selv om skoleeier ikke vil være bundet av normene, og vil kunne fravike dem ut fra konkrete vurderinger, vil likevel slike normsettinger lett kunne bli oppfattet som absolutte føringer. Dette vil kunne hindre full utnyttelse av det handlingsrom både kommuner og fylkeskommuner har sterkt behov for. Utarbeidelse og bruk av veiledende normer vil også være vanskelig ut fra ulike forhold og forutsetninger som råder i den enkelte kommune/fylkeskommune.
I stedet for utarbeiding av nye veiledende normer for ”forsvarlig ressursbruk i skolen”, synes det mer hensiktsmessig på nåværende tidspunkt å satse på kostrasystemet og gjøre dette tallmaterialet mer pålitelig. Kostra med sikkert beregningsgrunnlag vil være et godt hjelpemiddel for planlegging/sammenligning og vurdering av ulike satsingsområder innen skolen.
Konklusjon
Det tilrådes ikke at det på nåværende tidspunkt utarbeides nye veiledende normer for ressursbruk innen skolen.
Bestemmelsen om formelle kompetansekrav for rektor, og bestemmelsen om rektorkrav ved alle skoler.
Etter dagens krav må den som blir tilsatt som rektor ha tre års praksis fra undervisning eller administrativt arbeid i skolen eller annen undervisningsadministrasjon. Dessuten må rektor ha kompetanse for å bli tilsatt i en undervisningsstilling.
Etter gjeldende lovverk kan ikke skoler ha felles rektor.
Departementet foreslår at de gjeldende kompetansekravene til rektor blir opphevet og at loven får følgende formulering:
Ӥ 9-1 Leiing
Kvar skole skal ha ei
forsvarlig fagleg, pedagogisk og administrativ leiing. Rektor skal vere øvste
leiar for skolen”
Departementet påpeker at ved borttak av formelle kompetansekrav for rektor vil skoleeier stå friere ved tilsettinger. Skoleeier vil kunne vurdere skoleledelsens samlede pedagogiske kompetanse, og eventuelt akseptere realkompetanse eller kortere erfaring ved tilsetting av rektor. Departementet foreslår at lovens krav om at skolen skal ha en faglig, pedagogisk og administrativ ledelse videreføres.
Departementet foreslår også at alle skoler skal ha en rektor. I gjeldende lov er det gjort unntak for små grunnskoler. Departementet foreslår videre at dagens absolutte bestemmelse om at det ikke tillates at skoler har felles rektor tas bort.
Konklusjon
Fylkesrådmannen slutter seg til departementets forslag som i det vesentlige går på delegering av myndighet til skoleeier.
Bestemmelsene om ordningen for videregående opplæring
justeres.
Erfaring understøtter departementets konklusjon om at hovedmodellen for yrkesfaglig opplæring med 2 år i skole og 2 år i bedrift, hvorav ett verdiskapningsår, har fungert som en god ordning for opplæring innen yrkesfag.
Det vises her til at både skole og bedrift gjennom hovedmodellen bidrar med den delen av opplæringen de behersker best. Det pekes også på at modellen er egnet for bosetningsmønster og bedriftsstruktur (små enheter) som vi har her i landet.
Det er imidlertid registrert ønske om alternative opplæringsløp for flere enn de som i dag etter sakkyndig vurdering fyller kravene for unntak. Disse ønsker å tegne lærekontrakt for hele opplæringsløpet på grunn av ulike forhold så som skoletretthet, behov for miljøskifte osv., forhold som PP-tjeneste/skolemyndigheter vanskelig kan overprøve.
Enkelte bransjer ønsker også å rekruttere elever direkte fra grunnskolen eller etter fullført grunnkurs. Dette synes spesielt aktuelt for små fag med bare ett tilbud på fylkesplan, der avstand til skoletilbud ofte blir stor. Elevene søker i liten grad slike ”fjerntilbud”, og søkertilgangen til fagene dekker ikke næringslivets behov for arbeidskraft. Direkte tegning av lærekontrakter ved lokale bedrifter for grunnskoleelever eller elever som har fullført grunnkurs, vil i større grad sikre lokal rekruttering til bedriftene.
Det synes på bakgrunn av ovennevnte hensiktsmessig som departementet foreslår, å åpne for mer fleksible opplæringsordninger. Som ny lovtekst foreslås tatt inn:
”Fylkeskommunen ved yrkesopplæringsnemnda kan i det enkelte tilfellet
godkjenne lærekontrakt som fastset at heile opplæringa, eller ein større del av
opplæringa enn det som følgjer av læreplanen, skal skje i bedrift.”
Som det går fram av lovteksten settes det ikke krav om sakkyndig vurdering for etablering av alternativ opplæringsordning.
Den nye lovteksten må tolkes slik at den bare gjøres gjeldende for enkeltelever, jf, formuleringen ”i det enkelte tilfellet” og ikke for hele fag.
Den ivaretar således behovet for avviksordning for enkeltelever, men åpner ikke for at fylkeskommunen ved yrkesopplæringsnemnda kan vedta avviksordning for hele fag.
Vi har en del fag som på fylkesplan er svært små, for eksempel innen studieretningene byggfag og tekniske byggfag, med kanskje bare 2-10 elever og en miniklasse på fylkesplan. Flere av disse fagene har for lavt søkertall i forhold til næringslivets rekrutteringsbehov.
Nyordningen med direkte tegning av lærekontrakt vil kanskje i noen grad øke søkertilgangen.
For så små fag vil det imidlertid bli svært uøkonomisk å tilby både opplæringsløp etter hovedmodell og ny modell. Også for opplæring etter ny modell vil noe av opplæringen måtte legges til skole, og for fylkeskommunen blir det følgelig to ulike opplæringsgrupper å forholde seg til. Erfaring med å legge opplæring som bedriftene ikke kan gi, opp mot rene skoletilbud byr på problemer vedrørende ressursbruk, fagprogresjon, lokalisering av tilbud osv.
For enkelte små fag der antallet søkere til ny modell er dominerende (eventuelt etter alternativ utlysing), bør det derfor åpnes for at fylkeskommunene ved yrkesopplæringsnemnda kan fastsette at opplæringen i sin helhet skal følge denne modell.
Dette vil med andre ord
bety at fylkeskommunen ved yrkesopplæringsnemnda på lik linje med at
departementet kan fastsette at enkelte lærefag som på landsbasis er små, skal
ha særløp, kan bestemme at fag som på fylkes plan er små, gis særløpsordning
innen fylkeskommunen.
Muligheten til avviksordning for alle elevene innen enkelte små fag der elever og næringsliv ønsker slik ording, vil bidra til at det blir økonomisk mulig å opprettholde/videreutvikle desentraliserte opplæringstilbud innen små fag.
Konklusjon
Departementets forslag om mer fleksible opplæringsordninger tilrådes.
I tillegg til departementets forslag om endringer, jf. ny lovtekst, foreslås følgende:
Fylkeskommunen ved
yrkesopplæringsnemnda kan vedta avviksordning på fylkesplan for små fag, for
eksempel særløpsordning med GK i skole og tre års læretid i bedrift.
Erfaring tilsier at en spredning av elever på ulike ordninger/opplæringsløp generelt vil bety merkostnader. En innføring av alternative opplæringsordninger innen yrkesfag forventes således å bety merutgifter for fylkeskommunene.
Fylkesrådmannen i Nord-Trøndelag
Steinkjer, 9. januar 2003
Johan Solheim
fylkesutdanningssjef
(sign.)