Logg på
a  a  a |  RSS RSS |  Engelsk English |  Åarjelsaemien Åarjelsaemien

Du er her:  Skip Navigation LinksNTFK > Politikk > Taler og artikler > Tale til fylkestinget i desember 2010

Tale til fylkestinget i desember 2010


Fylkesordfører
Ærede fylkesting

Dessverre er det slik, fylkesordfører, at kraftsituasjon i Midt-Norge synes mørkere enn noen gang og det er derfor naturlig å begynne med et forsøk på å analysere en kriselignende situasjon i energiforsyninga, men og se på de lyspunkter som finnes.

Til alles overraskelse, og mot alle odds, midt i en global oppvarming, så leverer værgudene to sprengkalde førjulsvintrer på rad.

Frykten er nå stor for at denne vinteren, som så langt har gitt oss kulderekorder, skal fortsette som fjorårsvinteren med sammenhengende sprengkulde til langt ut i februar.

Det er vi dårlig forberedt på

Magasinfyllinga hos E-verkene i landsdelen er mindre enn i fjor. Utsiktene er at næringslivet vil etterspørre mer kraft i vinter – Trua på framtida er på vei tilbake etter finanskrisa i flere bransjer.

Gartneriene på Frosta har fylt opp drivhusene for vinteren, og det skal vi være glad for. Men det er tøft og det er en samfunnsoppgave å bidra til å finne avbøtende tiltak.

Veksthusnæringas møte med olje- og energiministeren ga ingen lovnad om en kompensasjonsordning over bordet, men det ble fra Ris Johansen lovt at han skulle ta opp saken med kollega Lars Peder Brekk, og direkte kontakt mellom veksthusnæringa og Landbruks- og matministeren er allerede opprettet.

Det er et paradoks at vi nå klamrer oss til kjernekraft og oljefyrte kraftverk i Sverige. Å starte opp de to mobile gasskraftverkene som står på Møre, ville faktisk spart miljøet for utslipp av CO2 - det viser en studie som er gjort etter erfaringene med forsyningssituasjon i fjor vinter.

Jeg registrerer nå at Statnett søker om å få en høyere beredskap på oppstart av de to gasskraftverkene. Jeg mener at de skulle vært i drift allerede. Det hadde også vært best for miljøet.

De som truer med å aksjonere mot oppstart av mobile gasskraftverk på Møre, burde isteden ha aksjonert mot utvidelsen av kraftlinja fra Jemtland som åpnet i vår- gjennom den får vi inn kraft som forurenser mer.

Jeg har ikke særlig sans for de omfattende protestaksjoner som dukker opp mot tiltak for å finne løsninger på den kraftsituasjon vi har havnet i.

At kraftmaster er blitt det verste i naturen er bare et nytt påfunn. Dem er der i dag og må skiftes ut. Og med utskifting blir det funnet bedre tilpassinger.

Å legge kabel over alt er en resursbruk som jeg ville ha sett miljøregnskapet på, før jeg hadde latt meg begeistre.

Og det viktigste er at etterkommerne kan fjerne dem den dagen de måtte være overflødig og minimale spor står tilbake. Fortidsminner heter det om noen hundre år. De gamle taubanemastene på Svalbard er nå fredet. Og dem er ikke akkurat vakker og elegant å se på.

Jeg støtter et bredt miljøengasjement, og erkjenner glatt at miljøbevegelsen har brakt oss i rett retning i mange sammenhenger. Men voksne folk må evne og skille ”snørr og bart” i den pågående debatten om klima og energi.

Jeg kan støtte en aksjon for å stoppe søppelkjøringen på kryss og tvers i verden og at kjøtt og fisk transporteres rundt for å bli pumpet full av vann og kjemikalier for å øke salgsvekta. 

Kraftvarmeverket på Skogn
En gladnyhet midt oppe i det hele er regjeringas forlengelse av konsesjon til Industrikraft Midt-Norge på Skogn. IMN har nå 6 år på seg til å bygge et kraftvarmeverk på Skogn.

Jeg forventer nå at selskapet umiddelbart oppdaterer alle tekniske data og går i gassforhandlinger for å finne ut om prosjektet er økonomisk forsvarlig.

Utsiktene er ikke helsvarte. Siden siste gjennomgang har gassprisene gått ned og strømprisene kraftig opp. Det siste vet vi mye om, fylkesordfører.

Jeg forventer nå at oljeselskapene som sitter på naturgassen og som gjennom sine anlegg på Tjeldbergodden og Ormen Lange, har påført oss denne dramatiske situasjon, nå griper begjerlig anledningen til å kunne bidra.

Trønder-Avisa påstår på fredag å kunne dokumentere at privathushusholdningene er påført ei ekstra regning på 15.000 kroner etter at Ormen Lange ble satt i drift.

Eierne av Ormen Lange har derimot tjent grovt på å tappe ned kraft direkte fra nettet, istedenfor å produsere krafta selv. 

Med konstruktiv holdning til gasskraftprosjektet på Skogn kan oljeselskapene nå følge opp sitt moralske ansvar for å bringe Midt-Norge ut av uføret.

Det andre som må nevnes i sammen åndedrag, er den betydning en naturgassrørledning inn Trondheimsfjorden vil ha for næringsutviklingen, og ikke minst de miljøgevinstene som ble dokumentert i utredningene.

Et kraftvarmeverk på Skogn vil kunne stå ferdig om 3 år, om alt legges til rette.

Men det er også umåtelig viktig å ha fokus på hva som kan gjøres på kort sikt og da særlig energiøkonomisering. Både i industrien og i husholdningene 

Vi har nå sammen med Sør-Trøndelag tatt ”mulighetsstudien om grønn industrikraft” et skritt videre og gitt Siemens i oppdrag å identifisere og utrede ENØK-potensialet i Trøndersk industri. Første rapport skal foreligge førstkommende fredag.

Det som må sies er at industrien i Trøndelag har gjort utrolig mye med energisparing de siste årene, og det er utrolig mange varmepumper som er installert i heimene, men potensialet er fortsatt stort.

Det andre som det jobbes med er ”Smart Grid” - teknologi som kan gjøre det mulig for kunden hele tiden å styre energiforbruket sitt med en elektronisk hjerne som utnytter markedet taktisk opp mot pris og knapphet i nettet. Rapporten fra denne mulighetsstudien kommer neste tirsdag.

Det viktigste på kort sikt er å få satt en stopper for de verste prisutslagene og bli langt smartere til å utnytte kapasiteten i nettet jamt over døgnet.

Hadde melkeprisen svingt fra 15 til 200 kroner literen gjennom døgnet, ville vi som kunder møtt opp, om så midt på natten, for å handle billigst mulig. ”Smart Grid” vil kunne opptre på denne måten overfor strømmarkedet. I dagens uforutsigbare kraftsituasjon er det stadig flere som har sikret seg med fastpris. Det bidrar nødvendigvis ikke til mer fornuftig strømbruk.

Vi arbeider nå med å få satt opp et møte med olje- og energiministeren fortest mulig for å drøfte løsninger for å sette prosjekt ut i livet. NTE er langt fremme i tenkingen om smarte løsninger og kan bli det selskapet som drar i gang en utprøving i større skala.

”Smart Grid” vil representere et betydelig skritt framover. Men også før vi får slike løsninger på plass er det all mulig grunn til å oppmuntre til energiøkonomisering både i næringslivet og i heimene.

Næringskjede på bioenergi.
Bioenergisatsinga ser også ut til gi resultater etter hvert. I Namdalen er det åpnet to større anlegg det siste året. Grong og Namsos. Ringvirkningene er betydelige og lokale skogsentreprenør har tatt betydelig risiko med å investere i avvirkningsutstyr i millionklassen.

Skogsentreprenør Erling Moe AS i Namdalen og Nesbø skogsmaskiner AS i sørdelen av fylket har tatt ansvar. Nå klippes vegkanter og gjengroingsområder både i sør og nord til alles glede. Sysselsettingseffekten av bioenergiproduksjon er grovt sagt, ett årsverk per 1 GWh. Det er ingen tvil om at regjeringas direkte støtte til avvirking av lauvskog har vært den utløsende faktor.

Det er og grunn til å tru at vi står nærmere en vinkraftutbygging på Vikna med tilsagnet om ENOVA-støtte.

Moderne og nyskapende Nord-Trøndelag
Moderne, nyskapende og kunnskapsbasert framtid i Nord-Trøndelag, må være det målet vi jage hele tiden, men da må en tidlig opp om morgenen skal en henge med i en verden som omstiller seg i et stadig raskere tempo.

Det eneste sikre med det fremtidige Nord-Trøndelag er at vi blir ved det geografiske midtpunkt i landet. Ellers kan det meste bli annerledes fordi omverden forandrer seg. Men vi kan bestemme oss for at på enkelte områder skal vi være annerledes. Og det er noe annet enn å bli annerledes fordi vi ikke henger med i utviklingen.

Stortingsflertallet har så langt ikke opphevet bosettingsmål og målet om å bruke hele landet. Tvert i mot, så vedtas det gang på gang at det er viktig å stoppe fraflyttinga fra landsbygda.

Det må tilsi at staten blir med og finansierer opp en motstrømspolitikk i større grad enn i dag. Nytt inntektssystem for fylkeskommunene er et av de viktigste verktøyene i så måte. Det kommer jeg tilbake til.

Den viktigste annerledesheten må være at vi opplever at unge mennesker flytter til Nord-Trøndelag fordi vi har klart å beskrive et mulighetsbilde som fenger.

Jeg er opptatt av at vi skal kunne dokumentere og bevise at framtida for nasjonen Norge ligger i naturgrunnlaget og naturrikdommen, i forlengelsen av oljealderen. Hvem vil ikke slå seg ned der selve næringsgrunnlaget for en nasjon ligger. Vi må snu oppfatningen om at alt vi trenger finnes i byene, like lite som at alt vi trenger i et moderne samfunn, finnes på landsbygda.

Flyttevilligheten i den oppvoksende befolkning må vi gjøre til vår fordel. At våre ungdommer reiser ut og tar utdanning og starter en yrkeskarriere ute, må være en villet annerledeshet.

Avisa ”Nationen” opererer med et bygdebarometer. Der er det presentert en undersøkelse som sier at 4 av 10 i Oslo kan tenke seg å flytte på landsbygda, og da i mange tilfeller langt ut på bygda.

Likeså interessant er det at blant innbyggere i norske byer med opp til 50.000 innbyggere, er det 27 % som ønsker å flytte til landsbygda. Og aller mest interessant er det at det er unge mennesker i 30-årene som vil flytte fra byen til bygda.

I samme distriktsbarometer svarer bygdebefolkningen at bare 7 % vil flytte til storby og 10 % til småby.

Det er altså ikke noe entydig bilde at unge folk vil bo i by. Snarere er det vel at mange bor der fordi markedskreftene og tilretteleggingen har dratt dem dit.

Attpåtil viser undersøkelsen at det er velskolerte folk som kan tenke seg og forlate byen til fordel for landsbygda.

Nå er det ikke sikker at det er lokalt blod i årene til de som kommer tilbake – men det er heller ikke poenget.

Landbruksministeren har gitt Norsk senter for bygdeforskning i oppdrag å undersøke muligheten til å øke bosettingen på fraflytta gårdsbruk. - over 34.000 bebygde gårdsbruk står tomme, eller brukes bare som fritidsboliger.

”Der ingen kunne tru at nåkon kunne bu” er et utrolig populært TV-program.

Oddgeir Bruaset har med sin fjernsynsserie om særprega bosettinger vekt det sovende rurale genet i oss. Det er ikke vanskelig å forstå at mange finner den absolutte lykke på slike plasser når det kan kombineres med et levebrød.

Nå er dette heilt spesielle plasser og tilfeller som ikke gir et bilde på det jamne, snarere tvert i mot. Men sannelig har det gjort noe med det norske folk. På samme måten som ”Jakten på kjærligheten” har gjort det.

Folk er på søken etter en sterkere harmoni mellom ”noe å leve av og noe å leve for” Å finne dette ballansepunktet mest mulig i pakt med naturen må være det mest bærekraftige levesett vi kan tenke oss.

Om bare en brøkdel av de som sier de vil flytte til landsbygda skulle realisere drømmene sine, så vil nedlagte gårdsbruk bli et knapphetsgode.

Med dagens muligheter for å korte ned avstandsulempene, frekventere fasilitetene i byene i helgene, istedenfor omvent - ja så er det ikke utopi det Landbruksministeren vil ha utredet.

Men vi har en bratt bakke å gå før vi kan rulle ut løperen og si at alt ligger godt til rette.
Jeg registrerer at de største byene er svært opptatt av å vokse, og at sentrale myndigheter støtter opp om det, selv om byene har voksesmerter. De store byene utfordrer mer enn andre, både miljø, jordvern, strandsoner og infrastrukturen. Hvorfor må store byer bli enda større??

Tapet av miljø og naturverdier søkes kompensert med restriktiv regulering helt ut i yterdistriktene.

Vi har fått et inntektssystem for kommunene som favoriserer storbyene i større grad. Vi har en hovedstad som ikke har eiendomsskatt. Det representerer en enorm sentraliseringskraft. Det mest oppsiktsvekken er at inntektssystemet innførte ett økonomisk omvent prinsipp. Overføringen til barnehagene er større dess høyere utdanning og høyere lønn foreldrene har. Forstå det den som kan.

Det overordnete målet i inntektssystemet er ”å sikre utjevning av de økonomiske forutsetningene for å kunne gi et likeverdig tjenestetilbud over hele landet”

For å jevne ut mest mulig av kostnadsforskjellene, dvs. for å utligne for ufrivillige kostnader, finnes en rekke kriterier som brukes for å måle ”utgiftstyngden”. Disse kriteriene skal utjevne kostnadsforskjeller som oppstår fordi befolkningen er ulikt sammensatt i ulike deler av landet og fordi det koster mer å yte tjenester i grisgrendte strøk enn i tettbygde strøk.

Men så har storbyene et eget tillegg - en storbyfaktor, og urbanitetskriteriet lever i beste velgående for kommuner over 38.000 innbyggere, uten at det finnes analyser som rettferdiggjør det.

Det relativiserte inntektssystemet
Det er et problem at systemet er relativisert. Det gir ikke uttrykk for riktig kostnad, men på vår andel av de samlete kostnadene i landet. Hvor mye vi får utjevnet avhenger derfor av hvor mye staten ønsker å kompensere til enhver tid, og ikke hva kostnadsforskjellene virkelig er.

Systemet sementerer gammel urettferdighet, fordi historiske tall brukes når man oppdaterer analysene.

På den måten får vi bare kompensert tilsvarende det vi hadde råd til å bruke før, og ikke hva det i virkeligheten koster å gi et likeverdig tjenestetilbud.

Noen tjenester som burde være der, er ikke med i kostnadsnøkkelen. Eksempel på det er kulturminnevern som er lovpålagt. Nord-Trøndelag med 130 000 innbyggere har like mange kulturvernobjekter som Hordaland med 480 000 innbyggere. Når man betales nesten likt per innbygger og ikke per objekt, får Hordaland tre ganger så mye for samme oppdrag.

Det samme er det med tannhelsetjeneste. Vi vet at kostnadsforskjellene innen vårt fylke kan være opp mot 100 prosent.

I landets mest spredtbygde fylke er dagens inntekstsystem utfordrende 

Den største utfordringen er de store historisk baserte samferdselspengene som skal inn i inntektssystemet innen 2014. 
 
Når så store beløp skal fordeles rettferdig i matematiske modeller, blir det et avgjørende regnestykke for vår fylkeskommunes framtidige samlede økonomi.

Vi gjør lurt i å kjøre stramt på drift innen samferdsel frem til dette er avklart.

Nord-Trøndelag fylkeskommune hadde vært i en meget krevende situasjon med dagens inntektssystem om vi ikke hadde hatt NTE.

Fylkesrådet vil prioritere arbeidet med nytt inntektssystem fremover. Det samarbeidet vi har rigget på inntektssystemet i LU gir klare fortrinn.

Og vi må ha særlig oppmerksomhet rettet mot spørsmålet om Nord-Norge-vilkår for Namdalen på fylkesnivå, på samme måte som primærkommunene i Namdalen.

Utfordringene er mange og kan synes uoverstigelige for distriktene. Det er svært bekymringsfullt at snart halvparten av innbyggerne i mange distriktskommuner er over 60 år og barnetallet går ned.

Det er grunn til å stille seg spørsmålet: Er distriktene i ferd med å miste grepet om både dagsorden og premissene for debatten om sin egen fremtid

Landsdekkende medier holder seg med innspill fra de dominerende kompetansemiljøene i de store byene

Nasjonale kompetansemiljøer, enten det gjelder skole eller helse, slår tvert over på kommunesammenslåing som den eneste løsningen når det snakkes om utfordringene i distriktene. Og som svaret på å løse fremtidig kompetansebehov.

Jeg er ikke motstander av kommunesammenslåing, og at temaet tilhører debatten om fremtidige tjenestestrukturer. Men det løser ikke den uheldige alderssammensettingen i distriktene, eller lave barnetall for den del

Å legge ned Namsskogan kommune i seg selv, bedrer ikke aldersammensettingen, snarere tvert i mot. Og det blir ikke lettere å skaffe arbeidskraft til omsorgsoppgavene i Namsskogan av den grunn.

Likedan er det med lavt barnetall i skolene. Slås Namsskogan sammen med Grong øker ikke barnetallet i Namsskogan, snarere tvert om. Og rekruttering til gjenværende oppgaver blir garantert verre. For den gjenværende befolkningen vil det utvilsomt oppfattes negativt.

Dette vil være den gjennomgående problemstillingen om en går fra den ene distriktskommune til den andre.

Så er det åpenbart at kommunesammenslåing kan være svaret i tilfeller som Mosvik og Inderøy. Men skal slike kommunesammenslåinger bli vellykket er det viktig med tilstrekkelige økonomiske virkemidler.

Evalueringen av tidligere sammenslåinger, og kommunesammenslåingene i Danmark, viser at den økonomiske gevinsten uteblir. Så langt er det blitt dyrere.

Derfor kan det stilles spørsmål ved om de økonomiske ordningene er gode nok ved sammenslåing. Å beholde småkommunetilskuddet i 10 år er virksomt, men kanskje ikke nok. Og vilkårene i starten burde utvilsomt vært bedre dersom staten ønsker seg flere sammenslåinger. Her er det overslag til det vi nå ser ved fellesfjøsløsningene.

Ett annet eksempel på tonesetting i debatten er når VG publiserer byråkratibarometeret. Det er ingen overraskelse at de store kommunene bruker langt mindre penger på sentraladministrasjon, enn de små, målt per innbygger. VG omtaler dette som mer eller mindre byråkratiske kommuner. Røyrvik kommune omtales som landets mest byråkratiske kommune. Naturligvis kommer de aller minste kommuner i landet dårligst ut, men når de kaller disse kommunene mest byråkratiske, da kjenner jeg meg ikke igjen.

Med min begrepsforståelse av mest byråkratisk, så ville jeg ikke ha pekt på Røyrvik, fylkesordfører.

Vi må innrømme at distriktene ikke dominerer med sitt syn i riksdekkende media.

Men vi har mange gode regionaviser rundt om i landet som kan gjøre seg gjeldende i det nasjonale mediebildet, deriblant våre to, T-A og NA, når provokasjon fra Oslogryta blir stor nok. Det er lenge mellom det oppstår så mye støy utover i landet som da SSB i sommer fokuserte på sine tall over hvor verdiskapingen foregår i dette landet.

Det gledet meg stort å se at industriledere og fagforeningsledere i en rekke industrimiljø sto frem og slo fast med harde fakta hva som er den grunnleggende verdiskapingen i all vår rikdom.

Forsker Roald Sand på TFoU, var den som traff spikeren best den dagen det braut løs. Hans kommentar var: Distriktene driver verdiskaping, byene driver verdikapring. Han har så rett! Og jeg vil legge til; begge rollene er like viktige, og her er det et avhengighetsforhold mellom by og land, om vi skal lykkes fremover.

Distriktenes premisser må veie tungt for det som skal skje i de store institusjonene i byene, om en skal lykke med å nå de nasjonale målene.

Derfor blir det så rett å dra i gang den store dugnaden, Oppvekstkommisjon, i dugnadens år 2010, utropt av ungdomskonferansen i Nord-Trøndelag.

Likedan at KS i Nord-Trøndelag har ligget i forkant av prosessen rundt Samhandlingsreformen.

Forslaget til ny folkehelselov, som fylkestinget skal uttale seg om på dette tinget, bringer nå fylkeskommunen inn i en tydeligere ansvarsrolle i forhold til samhandlingsreformen. Dette er helt i tråd med tidligere uttalelser fra fylkestinget i Nord-Trøndelag.

Derfor blir det rett for fylkeskommunen, i tillegg til det løftet vi nå legger opp til i oppfølgingen av Oppvekstkommisjon, å gå sterkere inn i samhandlingsreformen fremover.

På to viktige tjenesteområder har vi nå klart å bringe oss i en posisjon som gir oss en mulighet fremover til å prege den nasjonale debatten og de politiske løsningene. Fylkesråd Anne Marit Mevassvik har allerede vært hos statsråd Kristin Halvorsen og presenter Oppvekstkommisjons arbeid. Og KS i Nord-Trøndelag sin offensiv på samhandlingsreformen, har lenge blitt lagt merke til i Oslo.

Oljen tar snart slutt, får vi stadig påminning om, og gassprisene går ned. Det er åpenbart at det blir et inntektsbortfall og bortfall av arbeidsplasser over tid. Eksportinntektene må erstattes på lengre sikt.

Råvareproduksjon på flest mulig områder og industriell foredling må bli det som skal fylle eksportgapet.

Olje og gass står i dag for tilnærmet halvparten av eksporten. Ellers er det skog, fisk og industrimineraler i varierende foredlet grad, og industrien som utgjør tyngden i eksportinntektene.

Eksport av tjenester er den tredje hovedinndeling på eksport. Der finner en frakttjenester, reisetjenester, tjenester i oljebransjen, og finans og forretningstjenester. Finans og forretningstjenester utgjør bare 7 prosent av eksporten.

Det er lett å se at råvareproduksjon og industrien er det vi egentlig lever av her i landet. Det stemmer bra med det 100-årsjubilanten, NTNU og 60-årsjubilanten, Sintef, er så tydelig på, at kunnskapsmiljøene må være tettest mulig på industriarenaen og i råvareutviklingen. Og at dette har gitt resultater for kunnskapsmiljøene i Trondheim.

I følge en undersøkelse utført ved Leiden-universitetet i Nederland, er det kun tre universitet i verden som er bedre enn NTNU til og koble forskning og næringsliv.

Kanskje er det et utslag av dette, at Interessen for programmene i de regionale forskningsfondene er så overveldende i Midt-Norge. Det er flere søknader i Midt-Norge (106) enn i hele landet for øvrig (78)

Vi lykkes stadig bedre i å bringe kunnskap og næringsliv sammen til økt verdiskaping. Og mange nye initiativ er på gang i samme retning, der fylkeskommunen er med og vårt eget E-verk er aktivt med. Vindklyngen på Verdalsøra og Biogassifisering på Fiborgtangen er to gode eksempel. 

Industrimineraler og metaller kan bli det neste store satsingsområde for Norge.
Forvaltning av naturressursene vil kreve fagkompetanse i lang større omfang enn i dag, og den må finnes i distriktene. Mye av den fagkompetansen som finnes i direktoratene burde flyttes ut dit forvaltningsoppgavene må løses.

Det er flere tegn som peker i distriktenes retning. Verdens matvaresituasjon og økt etterspørsel etter trefiber og bioenergi, er det mest nærliggende. Økonomien i landbruket og miljøutfordringene i fiskeoppdrettsnæringen er nødt til å få sin løsning i det perspektivet. På samme måte som rovdyrkonfliktene må løses for å berge beitebruk og reindrifta.

Økte mineralpriser bringer inn et nytt element i distriktenes verdiskapingsgrunnlag.

EU har satt i gang en offensiv, drevet av det faktum at bruken av mineraler globalt øker og at EU selv produserer bare 15 prosent av sitt eget forbruk. Utviklingen innenfor miljøteknologien fører og til økt konkurranse om spesialmetaller, som igjen kan gi økt lønnsomhet og økt foredlingsverdi. Kobberprisene har aldri vert så høge som nå.

Næringsminister Trond Giske har skjønt dette og foreslår i statsbudsjettet å øke overføringene med 25 millioner til Norges Geologiske Undersøkelser (NGU) og han vil følge opp i kommende budsjetter.

I Nord-Trøndelag har vi ei rik historie på utvinning og foredling av både mineraler og bergarter og vi har et betydelig miljø fortsatt. Mineralindustrien i Nord-Trøndelag sysselsetter ca. 150 personer og har en omsetting på 220 mill i førstehåndsverdi.

LU har nå satt saken på dagsorden. Og på siste møte, nå i Lakselv, fikk vi en presentasjon og orientering fra NGU om strategien og planene for oppdatering av eksisterende data og en offensiv på nye runder med undersøkelser og kartlegging.

I Nord-Trøndelag er det gjort mye kartleggingsarbeid gjennom mange år.

Norges Geologiske Undersøkelser og Nord-Trøndelag fylkeskommune gjennomførte i perioden 1986 til 1996 et stort regionalt geologisk kartleggingsprogram.  Hovedmålet var å få kartlagt berggrunn, lausmasser, geofysiske og geokjemiske egenskaper, Dette materialet gir et godt grunnlag for søken etter mineralske ressurser.

Dagens bergverksdrift i Nord-Trøndelag preges av uttak av industrimineralet kalk og uttak av egnede bergarter til pukk og av uttak av skifer og byggingsstein.

I Namdalen er det tre nye prosjekter som er kommet relativt langt:

Kongsmoen kalk. Mulig oppstart av adkomsttunell og utskipingsanlegg i løpet av kommende år hvis finansierig kommer på plass.

Aplitt på Namsskogan. Nye interessenter er kommer inn på eiersida og ordfører Kari Ystgård ser nå lysere på det.

Raudfjellet Snåsa. Der er det magnesitt, talk, kleber og kvarts.  Her gjenstår avklaringen i forhold til nasjonalparken.

Alle disse prosjektene har hver for seg, et råstoffgrunnlag som tilsier mer enn 50 års driftstid. Ingen av disse forekomstene inneholder elementer som vil gi skadelige forurensninger knyttet til driften.  I følge planene som er kjent vil driften av disse forekomstene kunne skje ved underjords (gruve) drift.

Med de høye metallprisene er det igjen interesse for å se på de gamle gruvefeltene som Grongfeltet, Malså og Merakerfeltet.

Fra faglig hold pekes det på at Norge har store ressurser, men det mangler egnet finansiering for å bringe et funn fram til at det kan betegnes for en forekomst som kan settes i drift.  Vi trenger et rettet virkemiddel.

Industridepartementet hadde før en ordning med støtte til prospektering.  Primært til å støtte de første borehullene for å dokumentere en mulig ny forekomst.

Med ”skattefunn” og ”støtte til prospektering” ville en kanskje kommet langt med tanke på å stimulere til leting. Alt skulle tilsi at vi nå hadde minst like stort trykk på dette som på leiting etter olje og gass på sokkelen.

Vi er nødt til i enda sterkere grad å samle kreftene om en felles forståelse og synliggjøring av de naturressursene distriktene rår over og de kvalitetene vi har og mulighetene for forbedring i verdiskapingskjeden.

Den debatten må distriktene lede an i.

Kompetansearbeidsplasser er så opplagt svaret for distriktene, som det er det i byene, om vi skal skaffe oss solide bein å stå på etter oljen.

Dagens kommunestruktur kan vise seg å være et fortrinn om vi skal lykkes med å drive fram en langt større satsing på mineraler og naturressurser som viktigste verdiskaping for både by og land. Kommunestrukturen sikrer engasjement der naturressursene er.

Planprosess som verktøy
Fylkeskommunene har et generelt ansvar for å legge til rette for en ønsket utvikling i fylket. Den regionale utviklingen er en av fylkeskommunens hovedoppgaver. Dette er et ansvar vi gjerne tar, og engasjementet både hos oss selv og hos våre partnere er stort.

Engasjementet er naturlig nok spesielt stort når det gjelder de økonomiske virkemidlene vi disponerer. Jeg ønsker meg samme sterke engasjement på den regionale planleggingen.

Det er en oppgave som er så viktig at Stortinget har gjort dette til et lovpålagt ansvar for fylkeskommunene.

Utfordringen nå er å utnytte det verktøyet som regional planlegging etter plan- og bygningsloven er.

Hvordan skal vi gjennom involverende prosesser legge til rette for løsning på noen av de overordnede og kommuneoverskridende arealbruksutfordringene?

Hvordan bruker vi planverktøyet for å sikre og videreføre det sterke engasjementet knyttet til oppvekst i Nord-Trøndelag slik at dette blir et hovedperspektiv for alle som arbeider med utvikling av dette fylket.

Gjennom partnerskapet skal også folkehelseområde, i lys av ny folkehelselov, løftes til å bli et felles anliggende og et felles fokus for et samlet nordtrøndersk miljø?

Hvordan håndterer vi kompetanseutfordringen i et distriktsfylke når vi tar innover oss at det er kompetansearbeidsplasser som vil være grunnlaget for morgendagens bosetting?

Hvordan skal vi sammen bidra til en ønsket næringsutvikling i dette fylket?

Det er slike spørsmål den forestående prosessen handler om. Jeg tror det nordtrønderske samfunnet er interessert i å være med å forme sin egen framtid.

Oppsummert. For oss i NT vil naturressursene fortsatt være den viktigste kilden til verdiskaping. Kobling mellom dette grunnlaget og kompetanse fra FoU miljøene gir grunnlag for fremtidig vekst.

Det er fortsatt potensiale for øking av verdiskapingen innen oppdrettssektoren. Dette må vi utnytte. Forholdet til villaks, tradisjonelt fiske, friluftsinteresser mm er imidlertid krevende.
 
Behovet for å avveie forskjellige interesser i et helhetsperspektiv blir dermed ekstra tydelig.

Økt verdiskaping gjennom økt videreforedling er slik sett en mindre konfliktfylt veg til økte verdier.

Helhetlig avveiing kreves også i forhold til energiområdet. Aktuelt nå er de mange planene om vindkraftanlegg både langs kysten, men etter hvert også i innlandet.

Det samme kravet til helhetlig avveiing gjelder også utnyttelse av det potensialet som ligger i skogene våre.

I helhetlige avveiinger må til slutt noe settes foran noe annet.

Videre utvikling av fylkets næringsliv og tilrettelegging for bosetting krever at vi gjør noen valg - gjerne verdivalg. Det er ikke slik - dessverre - at alle interesser alltid kan forenes.

Nord-Trøndelag fylkeskommune Besøksadresse: Seilmakergata 2, 7725 Steinkjer
Postadresse: Postboks 2560, 7735 Steinkjer
Tlf: 74 11 36 00 Org.nr: 938 967 091 E-post: postmottak@ntfk.no