Logg på
a  a  a |  RSS RSS |  Engelsk English |  Åarjelsaemien Åarjelsaemien

Du er her:  Skip Navigation LinksNTFK > Politikk > Taler og artikler > Tale til fylkestinget i desember 2008

Tale til fylkestinget i desember 2008


Nå handler det om å snu nedgang til oppgang.

Konjunktursvingninger er noe vi må leve med. Spørsmålet er om vi skal la oss bare rive med, eller om vi skal motvirke at utslagene blir selvforsterkende. Vi som har levd ei tid, må ha lært noe. Vi husker ”Kleppepakken” sist på 70 tallet, vi husker Gro sin snuoperasjon etter ”Jappetiden” på 80-tallet og Yngve Hågensen med solidaritetsalternativet. Og vi husker senest krisa sist på 90-tallet, med oljepris på under 10 dollar fatet, og vi våknet opp av oljerusen og så at industrien var i ferd med å forvitres bort. Det gjorde noe positiv med det norske folks holdning til industriens betydning.

 

Lærdommen tilsier at en må holde hodet kaldt og gjøre de riktige grepene.     

Utfordringa for eksportindustrien kan virke uoverkommelig, men vi vet av erfaring at markedene kommer tilbake, men kanskje i en annen form. Derfor er det svært viktig at nødvendige tiltak iversettes for å makte overganen. NAV må ta et offensivt grep mot arbeidsledige og permitterte for å sikre oppdatering av kompetansen.

 

Regjeringas tiltakspakke for eksportindustrien redder deler av industrien, men ikke all. Det blir behov for et mangfold av tiltak og her blir utstrakt samhandling mellom næringslivets organisasjoner og regjeringa helt avgjørende.

  

Innlandsmarkedet, og spesielt bygg og anlegg, er av annen type og kan angripes offensivt og snus til noe positivt.

Bak oss har vi en lengre periode der offentlig investeringer nesten har vært umulige ut fra den store aktiviteten i privat sektor og stor mangel på arbeids kraft.

Vi har sett en kostnadsvekst innen bygg og anlegg som har vært samfunnsskadelig. Bransjen har hatt for mye å gjøre og det er utført mye dårlig arbeid. Dette måtte ta en ende og utfordringen nå er å bruke arbeidskapasiteten i bygg og anleggsbransjen til å ruste opp offentlig bygningsmasse og ta et kraftig tak på samferdselssektoren.

 

Regjeringen har varslet en aktiv holdning gjennom økte offentlige investeringer i bygg og anlegg. Rentekompensasjon ved investeringer i skolebygg er en invitasjon til kommunesektoren om å bidra i dugnaden med å snu utviklingen. Og med kommunalministerens lovnad om kompensasjon for ventet svikt i skatteinngang til kommunene i 2009, ligger det godt til rette for offensiv handling. Men regjeringen stopper ikke der, den har bebudet en oppdatering der ytterligere tiltak blant annet mot kommunene kommer.

 

Fylkesrådet har tatt utfordringen og legger frem et meget offensivt investeringsbudsjett for fylkeskommunen de kommende årene. Vi forserer nå skoleutbyggingen etter at vi de siste to årene har vegret oss for å sette i gang bygging, all den tid bransjen var overopphetet.

 

Samtidig setter vi fart i opprustingen og asfalteringen av fylkesveiene. Samlet skal fylkeskommunen investere 320 millioner i 2009 - som gir en sysselsettingseffekt på ca. 600 årsverk. Og i perioden frem til 2012 skal vi investere 1,1 milliard.

Dette bidrar til en ønsket utvikling i Nord-Trøndelag.

Dersom kommunesektoren samlet utnytter de ordninger som staten kommer med, vil det kunne gi et effektivt bidrag til å snu den negative utviklingen. - Går det godt i bygg og anlegg går det godt over alt, det har tidligere tider vist.

”Det er ingen ting som er så galt at det ikke er godt for noe”. Tenk om vi fikk skinnende skoler, barnehager, omsorgsboliger og offentlige institusjoner.

 

Fylkeskommunen er i full gang med planprosessen i vei-satsinga. Alle kommunene i fylket, er nå invitert av fylkesrådet til å komme med en prioritering av fylkesveiene i sin kommune for opprusting og asfaltering.

 

Bestemmer vi selv hvor omfattende finanskrisa skal bli, spør redaktør Arve Løberg i T-A lørdag den 15. november.

Ja, jeg tror vi langt på vei gjør det. Det reageres med å sette bremsene på over alt, i nær sakt hele verden samtidig. Det trengs ingen finanskrise i verden for å skape nedgangstider med en slik samlet pessimisme. Svaret må være å holde hjulene i gang.

 

Vi kan i kraft av det vi gjør og det vi sier bidra til å snu nedgang til oppgang.

 

Noen peker på skattelette som et effektivt virkemiddel for å få hjulene i gang. Ja, og skattelette kan i tillegg ha en psykologisk gunstig effekt.

 

Men vi må ville noe mer målrettet, med den gedigne statlige pengebruken vi står overfor, enn å gi den som skattelette.

 

Mitt råd til regjeringa er å bruke det pusterommet vi har fått i norsk økonomi til å bygge statlig infrastruktur i stor skala. Ringvirkningen av det gir større og mer målrettet virkning enn skattelette.

-          Bygg Tinghuset her på Steinkjer som har stått på vent siden beslutningen ble tatt i 2001.

-          Gi Statsbygg og Høgskolen klarsignal om å sette i gang Trønderhallen på Røsta.

-           Sett AVINOR i stand til å gjennomføre planlagte utbygginger på Værnes

-          Gi klarsignal til Bergkunstmuseet i Hegra.

-          Gi Yter Vikna vindmøllepark nødvendige rammevilkår og slå tre fluer i en smekk: sysselsetting, energisituasjon i midt-Norge og svar på EU-direktivet om økt fornybar enegiproduksjon.

 

Alle seks er ”gryteferdige” prosjekt i Nord-Trøndelag.

 

Registrerer og gjennom oppslag i både Adressa og Trønderavisa at landbruket melder seg på i dugnaden. Der kan statlige bidrag utløse betydelige investeringer fra landbrukets side i høyst påkrevet prosjekt og vil løfte ei stor og viktig næring i Trøndelag.

 

Og jeg kan fortsette med de omfattende investeringene og aktivitetene som må til i skogbruket dersom målet om nye 14 Twh bioenergi per år innen 2020 skal nås.

 

Det siste aktualiseres ytterligere nå når kravet om 5 prosent innblanding av biobrensel i bensin og diesel kommer i løpet av noen få år.

En slik offensiv satsing på uttak av biomasse betyr kraftig opptrapping i skogbruket. En dobling av hogsten på sikt blir nødvendig.

 

Men skal det la seg gjennomføre må det en holdningsendring til i forhold til skogsdrift, skogplanting og skogpleie.

 

Klimaskoger

I Nord-Trøndelag er vi godt i gang med holdningsarbeidet.

Fylkestinget har bedt rådet utarbeide et opplegg for klimakvoter i forbindelse med bruk av fly på tjenestereiser. Dette trer i kraft fra nyttår. Vi går for et opplegg der vi kobler klimakvotene nært opp til vår informasjons- og holdningskampanje ”Plant tre no”. Skogselskapet i Trøndelag og Namdal har tatt på seg å lage et opplegg for at våre klimakvoter skal finansiere et område i Nord-Trøndelag som skal plantes og kultiveres som klimaskog.

 

Samtidig ser vi for oss at halvparten av klimakvotene skal gå til skogplanting i Etiopia. Det er Oppland skogselskap som har Norad-finansiert utviklingsprosjekt ved Tana-sjøen i Nordøst-Etiopia, og som vi nå samarbeider med om dette. Det er bygd en planteskole der nede og i år er det satt ut 2,6 millioner skogplanter ved Nilens bredd. Dette er et område som er avskoget gjennom flere tiår.

 

Det å satse på skog og klima – både i Nord-Trøndelag og i Etiopia – er en praktisk og pedagogisk handling i klima- og energipolitikken. Vi vet at dette er en ordning som virker. Samtidig er dette et småskala forsøk på klimaskoger slik de beskrives som et omfattende tiltak i Kystskogmeldinga, som vi nå arbeider med som et nasjonalt prosjekt.

 

Dette engasjerer både store og små i Nord-Trøndelag. 1300 skoleelever i fylket har i år plantet skog i regi av vår kampanje ”Plant tre no”. Dette skal vi fortsette med i åra framover. Det kan også bli snakk om samarbeidsprosjekter mellom skoler i Nord-Trøndelag og skoler i Etiopia. Slik kan dette bli noe mer enn et rent skogplanteprosjekt. Og gledelig er det at andre fylker nå viser stor interesse for vår arbeidsmåte og leder i Naturvernforbundet, Lars Haltbrekken, har overfor meg gitt tiltaket ros.

 

 

På lederplass i NA lørdag 29. november, slås det fast at selv om det er krise, er det ikke dommedag. Etter å ha understreket at det er svært dramatisk for de som mister arbeidsplassen sin, minner lederen i NA om at vi ikke må glemme at det tilbakeslaget vi nå opplever skjer fra et historisk høgt aktivitetsnivå og at arbeidskraft ikke har vært å oppdrive, og at bygg og anleggsbransjen har hatt det gående med utenlandsk arbeidskraft.

 

I en rapport fra ”Økologisk utsyn” slås det fast at privatforbruket har økt med 85 prosent på 18 år, bare i fjor økte det med 6 prosent. Dette måtte ta en slutt.

 

Og igjen – noe godt kommer det ut av det meste: Markante markedsliberalister roper nå på mer planøkonomi. I realiteten er det den nordiske modellen det sverges til. Enten det er den franske presidenten eller det er den avtroppende presidenten i USA. - Da er det håp.

 

Galskapen startet i USA der huskjøpere lånte til lang over pipa, og omtales nå som råtne boliglån. Men vi hadde også tendenser her hjemme. Bankene sto villig bak budrundene på boligmarkedet. Det er usunne tilstander når boligmarkedet blir det mest spekulative av alle markeder. Det ligner mistenkelig på situasjon på slutten av 80-tallet og virkningen utover 90-tallet, da boligmarkedet produserte gjeldsslaver. Vi kan berge unna denne gangen om vi holder hjulene i gang og regjeringas tiltakspakke for å holde renta nede, lykkes.

 

Igjen handler det om å være litt tilbakeholdne med å male en viss mann på veggen. Jeg hadde Husbanklån den gangen og husker at renta passerte 13 prosent før den snudde - og 8 prosent var noe en drømte om, men ikke trodde på. Forbrukslån nærmet seg 20 prosent før det snudde.

 

Det er heller ikke å forakte, det all tidligere erfaring tilsier, at sentraliseringa stopper opp i nedgangstider og at kulturelle verdier får et oppsving. - Det er rettferdig til og med.

Det er ikke distriktene som har utløst denne finanskrisa. Det er heller ikke kultursektoren.

Det er den såkalte verdiskapinga i form av verdipapirflytting og eiendomsspekulanter i ekspansive bysamfunn som har utløst finanskrisa. Skylda kan fordeles omtrentlig proporsjonalt med lønns og forbruksnivå - og da står som kjent distriktene langt bak i køen. Det at vi er sprettbygd tør jeg og påstå demper virkningen av krisa.

 

Det er med den rike verden, som med Askeladden, har en syv vintrer og syv somrer inne, så handler det om riktig dosering for å nå ønsket virkning. Da trengs det politikk på alle plan, og det trengs overnasjonal politikk.

 

Historia gjentar seg gang på gang, vi klarer ikke å sette nødvendige grenser for markedskreftene i oppgangstider. Det virker nesten sånn at når alt går så det suser – da skal mer slippes fritt. Politikk og politikere blir da nærmest framstilt som et onde.

Nå om dagen mangler det ikke på Økonomiprofessorer som kommer med sine anklagende og formanende kronikker om frisleppet vi har bak oss.

Villigheten til styring er også for liten hos venstresida når alt går oppover. Det er slik i de fleste sammenhenger, at behovet for styring er proporsjonalt med farten. Sånn er det så absolutt i økonomien. Denne sannheten må vi nå ta innover oss.

 

Fravær av politisk mot og handling i oppgangstider har også gitt usunne tilstander på mikronivå. Stadig flere begynte å tro at det var både rett og riktig at ledere måtte ha- og fortjente enorme lønninger og bonuser.

Tøv fra ende til annen – det dyrker bare kortsiktighet. Som jeg har sagt før til fylkestinget, så tror jeg at den personlige pengegalskapen har gått så langt inn i hodet på disse folka, at det styrer demmes hverdag i vesentlig grad.

 

Nord-Trøndelag, Norge og flere til beundrer Joralf Gjerstad. Kunne hans ord feste seg sterkere hos oss. ”Penger betyr det minste. Det å treffe medmenneske og gi hjelp – det er det som er det store” Jeg legger til: Bygge fellesskap og trygghet for alle. Til det trengs det politikk.

 

Klimabevisstheten

Det uttrykkes stor bekymring for om klima- og miljøbevisstheten, hos folk, står seg i nedgangstider. Det er det selvsagt en viss grunn til. Ikke minst i forhold til det globale grep som må tas.

 

Her hjemme er jeg ikke særlig bekymret for det.

En økt satsing på offentlig bygg og anlegg vil gi positiv effekt. Alle våre skoleprosjekt inneholder miljøretta tiltak. Elektrifisering av Trønderbanen vil være et kjempetiltak og kan være realistisk nettopp på grunn av finanskrisa og ledige hender. Når det gjelder jernbane kan vi også gå enda lenger. Tida er snart inne til å ta på alvor det som skjer andre steder i Europa, en storstilt satsing på høyhastighetstog. Det skjer fordi det er miljøvennlig, fordi slik jernbaneutbygging er lønnsom og fordi det er en foretrukket transportform.

 

Hvem vil ta flyet til Oslo hvis det går raskere med toget? Det er ikke uten grunn at enkelte av de store flyselskapene på kontinentet nå ser på muligheten for å drive med drift av lyntog.

 

I hele tatt er en kraftig satsing på samferdselssektoren miljøriktig. Der har vi prosjekt som Nesbrua og Bru til Jøa og riksveiprosjekt som står i kø.

 

Men tilsvarende skjer også andre steder i verden. Kinas tiltakspakke på 4000 milliarder kroner utløser miljøsatsing. Jeg spurte Heli Utvikling om demmes prøveproduksjon på Aplitt i Namsskogan, som i stor grad skal gå til Kina, nå ville bli rammet av finanskrisa. Svaret var tvert om. Gjennom sine forbindelser i Kina har de nå fått klar beskjed om at Aplitt, som erstatning for sement, er svært viktig nettopp nå fordi tiltakspakken skal brukes innen offentlige bygg og anlegg og samferdsel. Deriblant høghastighetstog, Aplitt betyr en reduksjon i energiforbruk sammenlignet med sement på 80 prosent. Og energi produseres i hovedsak av kull i Kina.

 

Heli Utviklings planer på Namsskogan gir optimisme og framtidshåp i Namdalen. Det jeg har hørt om satsingen gir grunn til denne optimismen. Dette er et bevis på at ikke alt er dystert og svart. Mulighetene som tegnes er også et bidrag til å snu nedgang til oppgang.

 

Det skjer også andre spennende ting i Namsskogan. Kommunestyret skal i løpet av denne måneden ta stiling til et forslag om å bygge ut et fibernett med superbredbånd til så godt som alle innbyggerne i kommunen. Dette er dristig, men framtidsretta. Namsskogan har drøfta planene med oss. Vi har signalisert at vi er med uten å ha konkretisert nivået på støtten.

 

En slik bredbåndssatsing er i tråd med målsettingene i regionalt utviklingsprogram for 2009, hvor vi har et uttrykt langsiktig mål om raskt bredbånd i alle deler av fylket. Superbredbånd er neste generasjon av den tradisjonelle standarden på bredbåndet. Nord-Trøndelag er allerede i norgestoppen med raskt bredbånd fordi NTE har gitt superbredbånd til nesten 30 prosent av husstandene i fylket. I hovedsak er dette i tettbygde strøk der markedet finansieres en slik utbygging.

Men vi har også unntak, blant annet i Forradal der innbyggerne gjennom en enestående dugnadsinnsats klarte å få superbredbånd til hver en krik og krok. I oktober var jeg på bredbåndsfest og fikk være med å åpne bredbåndet. En kjempesak, og et eksempel til etterfølgelse.

 

Nå melder også vi oss på bredbåndsdugnaden fordi vi ønsker å legge trekkrør for fiber langs fylkesvegene vi ruster opp og asfalterer. I åra framover snakker vi om nesten 1000 kilometer med fylkesveg.

 

Jeg ønsker å ha med flere på dugnaden for å nå målet om superbredbånd i alle deler av fylket. Kommunene kan bidra hvis de gjør som oss og ser på muligheten for å legge ned trekkrør når de har anleggsmaskiner i arbeid med veg, vann eller kloakk. Vi vil ta et initiativ overfor KS Nord-Trøndelag for å få samordne dette overfor kommunene. Fylkeskommunen kan om nødvendig ta kostnadene med selve rørene slik at vi får et ens eierskap til det som blir lagt ned i denne dugnaden.

 

Også Statens Vegvesen kan delta om de kobler dette til sin anleggsvirksomhet. Og klarer vi en slik samordning i Nord-Trøndelag forventer jeg at staten vil bidra gjennom å opprettholde og videreutvikle støtten til bredbåndsutbygging.

 

Slik kan vi sammen gjøre en innsats for å bygge grunnlaget for et digitalt nettverk som framtidas generasjoner vil takke oss for og som kan føre Nord-Trøndelag helt opp i verdenstoppen når det gjelder superbredbåndsdekning. Dette er bidrag til bolyst og konkurransekraft i nordtrønderske distrikter. Dette er også et viktig signal i vårt arbeid med å snu nedgang til oppgang.

 

 

 

Folkehelsearbeidet

I 2008 har nordtrønderen igjen gjort en dugnad for folkehelsa gjennom HUNT 3

 

Den tradisjonelle helsesektoren står for 10 % av vår helse. 90 % bygges andre steder og i andre relasjoner som; arbeidsplass, fritidsengasjement, venner, det organiserte forebyggende helsearbeid osv. Det viser helseundersøkelser.

 

Men det offentliges bevilgninger avspeiler ikke dette bildet, - og det skal det kanskje heller ikke. Men som regional forvaltningsmyndig skal vi gjøre mer for innbyggerne på dette området fremover. Fylkeskommunens rolle tydeliggjøres gjennom forvaltningsreformen. Vår definerte rolle som tiltaksansvarlig og

koordinerende aktør endres da fra formuleringen; bør til skal.

Et lovforslag om dette kommer på høring før årsskiftet og legges frem som odelstingsproposisjon til våren

 

Nord-Trøndelag fylkeskommunen har investert betydelig i folkehelsa til nordtrønderen. Vi hadde folkehelsekomité og etablert partnerskap lenge før helseminister Høybråten i Bondevik II gjorde det til en landsomfattende ordning, og vi har HUNT - undersøkelsene som gir oss et unikt grunnlag. Og vi deltar nå i et program for oppfølging av HUNT - undersøkelsene rettet mot kommunehelsetjenesten. Tannhelse har også forebygging som en prioritert oppgave. Godt er det at vi nå kan vise til at vi har tannleger i 34 av de 35 stillingene.

Samhandlingsprogrammet, som legges frem på denne fylkestingsamlingen, har forebyggende helse som en av de spissa satsingene.

 

Det gleder meg mye at regjeringa nå, og utvalgsleder Kolbjørn Almlid, er så tydelig på at kommunene må settes langt bedre i stand til å ta del i helsearbeidet.

Det betyr mer tilpasset tjenester og langt færre liggedøgn på sykehus, slik målet hele tiden har vært.

Jeg har sagt det mange ganger; ”når vi ber om mer penger til sykehusene, bør vi i samme åndedrag be om mer penger til kommunene”.

Det er kommunensektoren som kan berge helsesektoren ut av den onde sirkel gjennom forebygging og rehabilitering.

 

Men det er fortsatt slik at forebyggende arbeid, jevnt over, har lavere prioritet i budsjettarbeidet på fleste nivå og blir fort en salderingspost.

 

For å endre på det, må det tas utradisjonelle grep.

Seks fylkeskommuner har tatt initiativet til å danne ”Folkehelsealliansen” Dette skal være en strategisk allianse mellom fylkeskommunene innen folkehelsefeltet

 

Folkehelsekomiteen vår har nå kommet med en anbefaling overfor fylkesrådet om å gå inn som medlemmer.

 

Det er uvanlig å organisere opp et forvaltningsansvarsområde på denne måten, men forebyggende arbeid krever andre type grep fra det offentlige om en skal lykkes. Dette er på en måte ”permanent organisert dugnad for folkehelsa”

 

Vi nordtrøndere er god på dugnad og ungdomskonferansen har utfordret oss til å gjøre 2010 til dugnadens år i Nord-Trøndelag, så dette skulle passe oss godt.

 

”Toleranse Nord-Trøndelag” er også et arbeid som bygger opp under den breie folkehelsedefinisjon, på samme måten som MOT.

 

 

 

Ungdomskonferansen 2008

Engasjement var gjennomgangsordet på årets ungdomskonferanse. Ungdomskonferansen skaper så mye energi at engasjementet derfra kan være drivkrat helt frem til neste ungdomskonferanse, som da blir den 8. i rekken. Men energi må som kjent overføres for å skape merverdi og derfor er ungdommenes deltagelse i fylkestingets arbeid svært viktig.

I morgen kommer ungdommene og ordførerne igjen på besøk i fylkestinget. Da blir vi utfordret på engasjement og medbestemmelse. Målet er velfungerende ungdomsråd over hele fylket og ungdomskonferanser i alle kommunene i dugnadsåret 2010. Ønsket fra ungdommene er også direkte innflytelse på utdanningspolitikken i Nord-Trøndelag.

Flere gjennom

Fylkestinget har vært klar i sin prioritering av utdanningssektoren med hovedvekt på enkeltelevens tilretteleggingsbehov.

”Flere gjennom” gjennomsyrer nå hele utdanningsavdelinga.

Samarbeidet mellom grunnskole og videregående skole er helt avgjørende for å lykkes. Vi er godt i gang med å rigge det samarbeidet. Gjennom fylkesrådets beslutning om å ta regninga for kommune i samarbeidet, understreker den vekt vi legger på betydningen av et helhetlig 13-årig skoleløp.

 

Mangfold av tiltak er det som skal til for å nå målene. På et internt seminar som utdanningsavdelingen arrangerte om temaet i høst, ble det presentert hvordan samarbeidet mellom fellesfag og yrkesfag på grunnkurs kan gi mestring. Men i presentasjon kom det også frem mye frustrasjon over formalitetene i skoleverket. ”Vi må være litt ulydige mot dokumenttyranniet – og passe ulydige mot læreplaner” - var uttrykk som ble brukt. Det hører med til historien at 3 av de 5 lærerne som samarbeider om prosjektet var over 62 og de to andre tett oppunder.

Og som de sa, vi er gamle nok til at vi tør gjøre det vi ser er nødvendig for å lykkes overfor en del elevgrupper. Språklæreren har lokalisert seg i et klasserom midt i mellom de to verkstedene som brukes i fagopplæringen.

Metoden ble bildegjort på denne måte at dem brukte skyvlærets fortreffelighet i stedet for Platons hulelignelser i Norskopplæringen.

 

Karlsenutvalget tar tak i denne type problematikk. I det utvalget satt vår egen utdanningssjef Marit Schønberg. Vi har derfor et godt utgangspunkt for å bidra til at Karlsenutvalget blir praktisk politikk.

8. januar kommer utvalgslederen, Rolf Jørn Karlsen til Verdal på en fagopplæringskonferanse arrangert av Fellesforbundet. Det arbeider vi nå med å gjøre mest mulig ut av.

Vi har tatt framtida på alvor. Det skal vi fortsette med. Derfor er det så viktig å samvirke med ungdommene. Invitere dem i fylkestinget for å få innspill, medvirkning og diskusjon.

I morgen går også startskuddet for kampanjen ”Engasjert – uansett!” Gjennom hele neste år skal vi på denne måten bli påminnet viktigheten av engasjement og deltakelse.

 

Idretten på godt og ondt

Det kan passe bra og ta en sving innom idrett i samme åndedrag som en snakker om ungdom og forbyggende arbeid. Skjønt det er ikke bare ungdomsinngangen til idretten som opptar meg.

Vi har lagt bak oss et sesongskifte i idretten. Sommeridretten må vike for vinteridretten.

Jeg irriteres kraftig av mediefokuset som stort sett befatter seg med alt det utenomsportslige ved sesongslutt og sesongstart.

Sportssendingene og nyhetssendingene generelt, for den slags skyld, har stort sett handlet om kjøp og salg av spillere og ikke minst trenere. Fotball er verstingen i så måte. Det har jo ingen ting med idrett og ”fair kamp” å gjøre at pengesterke investorer stiller seg bak oppkjøp av de beste og dyreste spillerne i verden, for så å smykke seg med at en har vunnet på idrettsbanen.

 

Går gamblingen ”skeis” og kassa er tom, settes laget ut av serien. Hva har dette med fair kamp å gjøre? - i business ja, min ikke i idrett. La nå dette gå.

Men hva gjør dette med idrettsungdommen generelt? Og hva gjør det med idretten som forbilde?

Næringslivet har brukt idretten sin vinnerkultur og lagspill som idealer i sine strategier. Har på følelsen av at det har avtatt noe som en følge av trenerspetakkel i elitefotballen.

 

Alt er snudd på hodet etter at Vålerenga brøt Rosenborgs seiersrekk i eliteserien i 2005. Etter det fikk de fleste lag i eliteserien ambisjon om å vinne serien, og nær sakt alle trenerne fikk en bestilling: vinn seriegullet. Alle kunne selvsagt ikke vinne og trenerhoder begynte å rulle. Til og med i Rosenborg ble det hoderulling, selv om de vant igjen – det at det så stygt ut før høstsesongen var nok.

 

Siden har det rullet tønnevis med hoder. Dette er selvskat ikke noe forbilde for næringslivet.

 

Jeg skal ikke ta sterkere i enn at jeg sier; ”Vi balanserer på en knivsegg”. Vi må snu utviklingen. Det er befriende å registrere at skiforbundet var voksen nok til kontant å avvise kyniske kommersielle lagbygginger i skieliten.

 

Det er dessverre blitt en hær av kommersielle aktører rundt idretten på topplan som har andre hensikter enn idrettens ideelle mål.

I noen idrettsgrener er det så store penger inne, at utøveren blir regelrett kjøpt opp som en kommersiell vare og fokuset blir mer og mer på 17 – 18-åringer.

 

I år er det 25 år siden begrepet ”overgangssum” ble skapt. Fotballen har gått foran i dette kjøret. Den gang vekket det stor debatt at en begynte å legalisere overgangssummer for spillerne mellom klubbene. Men det var ingen den gangen som dristet seg til å tegne et så kommersielt bilde av idretten på lang sikt, som det vi ser nå.

Debatten og tautrekkingen går nå for fult mellom klubbene på lavere nivå og toppklubbene, om hvem som skal høste markedsverdien av unge lovende talenter.  

 

Viktig blir det i en slik situasjon å makte å se idrettens egenverdi. Toppidretten trenger vi for å skape bredden, og omvendt.

 

Gjennom Trøndelagsrådets idrettspolitisk manifest ”Flest i bredden - best i toppen” har vi i Trøndelag tatt et skritt i retning av å bevisstgjøre oss regionalpolitisk på idrettens betydning i det moderne samfunn, og hva det krever av oss.

For fylkestinget i Nord-Trøndelag var det riktig med et slikt politisk grep, all den tid vi satser så kraftig på idrettsfag, og i et fylke der idretten står så sterkt.

 

Vi har dobbelt så mange elever på idrettsfag i den videregående skolen i Nord-Trøndelag, målt mot landsgjennomsnittet.

Olympiatoppen og idrettskretsen utfordrer oss nå som skoleeier og regionalpolitisk utviklingsaktør på å tilby spissa toppidrettstilbud i den videregående skole.  

Utfordringen for ungdom som satser på en toppidrettskarriere er mange, men spesielt er dette med å kombinere idrett med en utdanning - og legge grunnlaget for en yrkeskarriere i forlengelsen av idrettskarrieren, krevende.

 

Rammevilkårene for en idrettsungdom i dag er svært tilfeldig og ulik innen idrettene og idrettsgrenens ulike kommersielle verdi. I en slik situasjon har fylkesrådet funnet det riktig å opprette noen ”spissa toppidrettstilbud”

Dette er helt tråd med ett av de fire underpunktene i visjon vår – du skal kunne utvikle dine talenter.

 

Forvaltningsreformen

I dag skal kommunal og forvaltningskomiteen avgi innstilling til Ot.prp. nr 10.

I neste uke konkluderer Stortinget etter mange års diskusjoner om det som har blitt kalt både regionreformen, forvaltningsreformen og demokratireformen.

 

Nå vet vi i praksis hva som blir resultatet. Ikke det vi kunne håpe på – ikke det vi mente ville være det beste, men alle endringer som kommer nå styrker det regionale folkevalgte nivået.

Fra nå av må vi konsentrere oss om de oppgavene vi faktisk får. I en hver annen sammenheng ville både regionale forskningsfond, eierskap til Innovasjon Norge, forvaltningsmyndighet innenfor fiskeri og havbruk og ikke minst overtakelse av alle de ”øvrige riksvegene” i Nord-Trøndelag, blitt betraktet som store og vesentlige reformer hver for seg. Nå får vi dette og mere til. Det vil styrke oss, men samtidig også kreve mye av oss. Det er allerede igangsatt prosesser slik at vi skal være i stand til å ta det nye ansvaret fra 2010.

 

Men grunnlag for endret geografi er det ikke. Det er heller ingen invitasjon i Stortingsproppen om forsøk i så måte. Derfor anbefaler fylkesrådet å takke nei til invitasjon fra Sør-Trøndelag om å slå sammen Trøndelags fylkene med ambisjon om derigjennom å få tillagt større makt og oppgaver under regionalpolitisk styre.  

 

Det betyr ikke at samarbeid i Trøndelag er mindre aktuelt og viktig av den grunn. Snarere tvert i mot.

 

I likhet med det som gjelder deler av dagens ansvarsområde, er det gode grunner til å vurdere samarbeid i Trøndelag også om de nye oppgaver.

Det vil foreksempel bli opprettet 5 til 7 regionale forskningsfond – her kreves samarbeid, eventuelt også med en større region enn Trøndelag.

Vi har allerede en marin strategi felles i Trøndelag. Det vil da være naturlig å tenke fellesskap også om nye oppgaver på det området. Skal vi tenke fellesskap også om myndighetsutøvelse utfordres vi i forhold til formelle beslutningsarenaer.

Utvidet ansvar for et offentlig vegnett som delvis også krysser fylkesgrensa peker også i retning av utvidet samarbeid. Hvis vi skal gjøre vår eierinnflytelse gjeldende i Innovasjon Norge nasjonalt, trenger vi allianser med våre naboer og kanskje hele det Nordenfjeldske.

 

Selv om fylkesrådet ikke anbefaler forsøk med regiondannelse, peker disse forhold klart i retning av et utvidet samarbeid i Trøndelag.

Det haster derfor med å starte arbeidet med å designe det framtidige samarbeidet. Når konklusjonen om oppgavene nå er trukket må vi ta opp igjen arbeidet med forming av samarbeidet og diskusjonene, blant annet om Trøndelagsrådets rolle framover.

Nye fylkeskommunale ansvarsområdet peker kanskje i retning av et enda tettere samarbeid mellom de to fylkeskommunene, mens samarbeidet som også inkluderer Trondheim, fortsatt bør ligge på overordnet, strategisk nivå.

 

En del av denne diskusjonen er også utfordringene fra våre samarbeidspartnere utenfor de politiske miljøene. Både toneangivende bedrifter, næringslivets organisasjoner, høyskoler og universitet ønsker å delta når retningen for framtidig utvikling skal fastlegges. Det er forventninger om at det politiske systemet deler makten med andre i Trøndelag.

 

Vi må på samme måte, og i lys av fremtidig samarbeidsform i Trøndelag, ta nærmere stilling til samarbeidet med Landsdelsutvalget for Nord-Norge og Nord-Trøndelag (LU)

 

Det har ligget i kortene at fylkestinget ville behandle invitasjon fra Sørtrønderne først og deretter, alt etter resultat, drøfte samhandlinga intern i Nord-Trøndelag. I den sammenheng ligger det et forslag fra Senterpartiet om å søke å opprette enhetsfylke.

 

Dette har Nord-Trøndelag utredet før. Som KS-leder, for to perioder siden, ledet jeg styringsgruppen for dette arbeidet. Som kjent førte ikke dette frem. Det skal ikke bety noe fra eller til denne gang. Men muligheten er ikke åpenbar, all den tid det ikke foreligger noen invitasjon i stortingsproposisjon om organisering i enhetsfylker, slik stortinget i juni 2007 tok initiativ til.

 

Fylkesrådet har ikke lagt det helt vekk, men etter fylkesrådets syn må det komme klare invitasjoner i stortinget sin behandling om det skal fremstå som realistisk.

 

En annen sak er at et lite fylke som Nord-Trøndelag etter forvaltningsreformen trenger gode samhandlingsarenaer.

 

I oppspillene til forvaltningsreformen skulle mange oppgaver flyttes fra fylkesmannen og til det folkevalgte regionnivået. Slik gikk det ikke.

 

På landbruks- og miljøområdet vil fortsatt det aller meste av funksjoner ligge hos fylkesmannen. Det betyr at fylkesmannen fortsatt vil ha viktige utviklingsoppgaver i tillegg til gjennomgående oppgaver på tilsyns og kontrollsiden. Kompetansen og den regionale myndigheten vil fortsatt sitte hos fylkesmannen. Fylkestinget, som har et helhetlig ansvar for utviklingen i fylket, kan selvsagt ikke overse disse viktige samfunnssektorene selv om myndighet og kompetanse sitter hos fylkesmannen.

 

Det er min og fylkesrådets ambisjon at vi gjennom et tettere og gjerne mer formalisert samarbeid med fylkesmannen, skal kunne nyttiggjøre oss den totale kompetansen som finnes i vårt utviklingsarbeide. Vi må tenke nytt omkring organisering av det praktiske samarbeidet i et lite fylke som Nord-Trøndelag.

Det vil være for ressurskrevende og ressursødende å bygge opp parallelle kompetansemiljøer.

 

En slags parallell til denne tenkingen er det når den store reformen på vegsida ikke ser ut til å gi oss en egen vegadministrasjon. Selv om vi nødvendigvis må styrke oss noe både på kapasitet og kompetanse når vi skal overta alle øvrige riksveger, er vi langt på veg henvist til å benytte det som vegloven omtaler som ”sams vegadministrasjon” for å følge opp ansvaret.

Statens vegvesen vil stå under vegdirektoratet i stamveispørsmål og under fylkestinget i alle spørsmål som gjelder det framtidige fylkesvegnettet. 

 

Jeg mener ikke at landbruks- og miljøkompetansen hos fylkesmannen skal ”stå under fylkestinget”, men gjennom et utvidet samarbeid kan mye av den samme effekten oppnås.

Etter Felles fylkesplan

I to runder nå, har vi hatt mye av oppmerksomheten rettet mot felles utviklingsstrategier i hele Trøndelag. Trondheim har vært en likeverdig og viktig bidragsyter i dette arbeidet. Dette har vært riktig, og det er gjort et viktig arbeid gjennom to generasjoner felles fylkesplan. Jeg har sagt det tidligere, men gjentar det gjerne: Det ville ha virket lite meningsfullt å gå tilbake til fylkesplanlegging bare innenfor Nord-Trøndelags grenser. Det betyr selvsagt ikke at vi skal glemme eget fylke.

 

Den felles fylkesplanen er en overordnet plan som konsentrerer seg om enkelte utvalgte og viktige sider ved utviklingen i Trøndelag. Den gir selvsagt ikke alle svarene. Den forutsetter nærmest at andre og mer fylkesspesifikke problemstillinger følges opp i andre sammenhenger, og i noen tilfeller i andre planprosesser.

 

Vi har en slik prosess knyttet til fylkesdelplan for Indre Namdal. Vi bør tenke igjennom om det er planbehov og politiske avklaringer omkring utviklingsretninger som ikke er godt nok, eller presist nok ivaretatt i den felles fylkesplanen. Finnes det slike områder skal vi ta fatt i dem for både å utvikle egen politikk, men eventuelt også for å utfordre statlig politikk på områder som er viktig for utviklingen i Nord-Trøndelag.

 

Det pågår et slikt arbeid i Trondheimsregionen, hvor Stjørdal og Leksvik nå deltar. For egen del ser jeg behov for å se på sammenhengene mellom kommunene nord for Stjørdal. Hvordan vi skal tilrettelegge for at dette området samlet sett skal sikres en videre positiv utvikling, eventuelt også dra enda større nytte av vekstkraften i Trondheim.

 

Det er store variasjoner i utfordringene i fylket vårt – vi har en betydelig regional ubalanse internt i fylket. En helhetlig tilnærming til utfordringene i Namdalen kan være et annet eksempel som det med fordel kan arbeides mer systematisk med. Nord-Norgevilkår i inntektssystemet for fylkeskommunen blir en viktig oppfølging.

 

Til kommuneproposisjon i mai skal regjeringa legge frem et revidert inntektssystem for fylkeskommunene basert på den nye oppgaveporteføljen.

 

I LU-samarbeidet er vi nå i gang med innspill opp mot KRD sitt arbeid med nytt inntektssystem. Vi har første møte med departementet førstkommende mandag. Den nye omfattende veisektoren sammen med utdanning, blir de to dominerende oppgavene.

LU gjorde et omfattende arbeid i oppfølgingen av Borgeutvalget. Dette frisker vi nå opp. Nå må det jobbes så vi får på plass et inntekstsystem som gir oss muligheten til å ta skikkelig tak i riksveiene. Vi får stadig melding om at næringslivet sliter med veistandarden. Dette kan vi ikke leve med. Landet kan ikke leve med at ferskvarer og andre varer ikke kommer til markedene på forsvarlig vis. Grunnlaget for alt vi lever av i dette landet starter i distriktene.

 

Det finnes flere eksempler på strategisk viktige oppgaver. Det er fortsatt behov for politikkutvikling i perspektivet ”storsamfunn mot distrikt”. Vi er ikke ferdig utviklet verken på rovdyrforvaltningen eller forvaltningen av nasjonalparker.

 

Regionalt er vi derfor beredt til å ta nye tak – utvikle ny politikk. Og vi gjør det gjerne ”på bestilling” fra berørte kommuner.

Nord-Trøndelag fylkeskommune Besøksadresse: Seilmakergata 2, 7725 Steinkjer
Postadresse: Postboks 2560, 7735 Steinkjer
Tlf: 74 11 36 00 Org.nr: 938 967 091 E-post: postmottak@ntfk.no